I en artikkel i Intrafish fremgår at Statsforvalteren i Nordland av eget initiativ har innført nye krav om kartlegging av sårbare arter og naturtyper rundt oppdrettsanlegg.
Etter min oppfatning kan Statsforvalteren ikke innføre slike nye krav uten at dette er avklart med fylkeskommunen og Fiskeridirektoratet som myndigheter etter akvakulturloven.
En akvakulturlokalitet skal godkjennes etter flere lover; Akvakulturloven, forurensningsloven, havne- og farvannsloven og matloven. Lovgiver har erkjent at dette er en situasjon som kan skape en urimelig komplisert og tidkrevende saksbehandling. I akvakulturloven § 8 er det derfor lovfestet at de myndighetene som gir tillatelse til akvakultur «plikter å foreta en effektiv og samordnet saksbehandling». De involverte myndighetene har tatt dette på alvor ved å utarbeide felles søknadsskjema og en felles veileder. Behandlingen av lokalitetstillatelser er også samordnet etter reglene i forskrift om behandling av akvakultursøknader.
En viktig del av dette samordnete saksbehandlingssystemet er kravene til miljøundersøkelser før en ny lokalitetstillatelse kan tildeles. Disse reglene fremgår av laksetildelingsforskriften § 8-9, og de er i tillegg en del av den felles veilederen. Dette systemet er en veletablert del av næringsreguleringen innenfor akvakultur. Praksis er at det gjøres en miljøundersøkelse etter fastsatte standarder. Tilstanden for spesielle arter og naturtyper kartlegges i tillegg i tilfeller der det er særlig grunn til det ut fra de lokale forhold på lokaliteten.
Generelt går utviklingen i retning av økende kunnskap om tilstanden på havbunnen, og vi får også stadig bedre undersøkelsesteknologi. En oppdrettslokalitet vil selvsagt påvirke miljøet rundt seg. Det innebærer at en generell plikt til kartlegging og en streng anvendelse av føre var-prinsippet kan medføre at kravene til undersøkelser blir svært omfattende samtidig som det blir svært vanskelig å få tillatelse. Her må myndighetene i praksis foreta avveininger både av hvor omfattende krav man skal ha m.h.t. undersøkelser og hvor steng man skal være ved vurderingen av den enkelte lokalitet. Dette er viktige vurderinger som må tas på det rette forvaltningsnivået. En slik vurdering er gjort i fellesskap av alle de involverte myndigheter ved utarbeidelsen av det samordnete saksbehandlingssystemet for tildeling av akvakulturtillatelser. Skal det gjøres endringer i dette systemet er det viktig at det skjer etter en samordnet helhetsvurdering av de ansvarlige myndigheter for akvakultur, der Fiskeridirektoratet er plassert som ansvarlig for samordningen. Nye krav til undersøkelser kan ikke iverksettes av et fylkesmannsembete alene.
Av artikkelen i Intrafish fremgår det at Statsforvalteren viser til forurensningsloven § 12 som rettslig grunnlag for de nye kravene om kartlegging av miljøtilstanden. Det er riktig at Statsforvalteren gjennom denne bestemmelsen er gitt en skjønnsmessig adgang til å sette krav om undersøkelser. Denne skjønnsfriheten er imidlertid begrenset av lovbestemmelsen i akvakulturloven § 8 som bestemmer at saksbehandlingskravene skal samordnes, slik jeg har redegjort for i denne artikkelen. Statsforvalter kan derfor ikke høres med at han «bare følger loven» når det settes nye krav til utredninger. Han kan i realiteten bidra til at det praktiseres ubegrunnet forskjellsbehandling ved behandlingen av akvakulturlokaliteter ulike steder i landet, og en slik forskjellsbehandling er det ikke adgang til.