Hvordan skaffe nye arealer til oppdrett?

Han avslutter artikkelen med en oppfordring til Nøstbakken-utvalget, som i mars neste år skal levere en offentlig utredning om tillatelsessystemet for akvakultur. Etter min mening bør ikke myndighetene vente på dette utvalget før man tar fatt på det helt nødvendige arbeidet med å effektivisere klargjøringen av nye lokaliteter til akvakultur. Det er to hovedgrunner til det. Det ene er at problemet ikke først og fremst er et spørsmål om regelverksutforming. Det andre er at vi ikke har tid til å vente på den prosessen som innledes av Nøstbakken-utvalget. Etter at de har kommet med sin innstilling skal det gjennomføres høringsprosesser før Nærings- og Fiskeridepartementet eventuelt skal utarbeide noe lovforslag, som så skal behandles av Stortinget. Det tar flere år før vi har nytt lovverk. I tillegg skal lovverket utvikles gjennom kompliserte administrative og politiske prosesser som gjør at det er lite sannsynlig at prosessen ender med en vesentlig forenkling av regelverket for godkjenning av nye arealer til akvakultur. Det er med andre ord ingen god grunn til å vente på Nøstbakken-utvalget.

Dersom myndighetene ønsker å bidra til å frigi velegnede arealer til akvakultur er det flere administrative og politiske grep som kan tas uten at det er nødvendig å endre lovene.

Det første grepet som bør tas er å fastslå et klart administrativt ansvar for arealutviklingen. Nærings- og Fiskeridepartementet bør gi en bestemt forvaltning ansvaret for å sikre at nødvendige bærekraftige arealer stilles til rådighet for akvakultur. Det er mest nærliggende at dette ansvaret enten legges hos Fiskeridirektoratet eller hos fylkeskommunene.

Når denne ansvarsplasseringen har skjedd kan de aktuelle myndighetene starte et målrettet arbeid for å klargjøre egnede lokaliteter.

Et første skritt vil da være arealavklaring etter plan- og bygningsloven. Dette må skje i samarbeid med kommunene, men plan- og bygningsloven har en rekke virkemidler som statlige myndigheter kan benytte for å påvirke kommunene til å gjennomføre samfunnsmessig fornuftige arealavklaringer. Et målrettet samarbeid mellom den myndigheten som gis ansvar for arealutviklingen, kommunene og akvakulturnæringen vil raskt kunne gi resultater slik at nye velegnede arealer åpnes for oppdrett.

Det neste skrittet er søknadsbehandlingen. En ny lokalitet må godkjennes av Statsforvalteren, Mattilsynet, Kystverket og fylkeskommunen. Dette er en saksbehandling som må ta noen uker for nye lokaliteter. I dag bruker man imidlertid mange måneder og ofte mer enn et år. Her vil det være av stor betydning om den ansvarlige offentlige myndigheten holder tak i søknadene og sørger for fremdrift. Gjøres det et godt forarbeid av næringsaktører og den ansvarlige myndigheten før søknadsprosessen starter bør man greie å luke ut uønskede lokaliteter på forhånd slik at godkjenningsprosessen blir enkel for de involverte myndighetene.

Samtidig må man i denne prosessen – så tidlig som mulig – avklare andre forhold; som konflikter med forsvarets skytefelt m.v. og konflikter i forhold til gyteområder for fisk, for å nevne to problemområder som er særlig aktuelle. Den ansvarlige myndigheten for arealutviklingen bør ikke bare ha ansvar for å avdekke om slike konflikter finnes. De bør også ha som oppgave å avklare det saklige innholdet i konflikten – og å bidra til å finne løsninger slik at vi unngår at man går glipp av velegnede arealer til akvakultur på grunn av formelle innvendinger som mangler saklig fundament.

Jeg er overbevist om at en mer målrettet styring av arealgodkjenningsprosessen fra myndighetenes side vil medføre at langt flere velegnede lokaliteter kan stilles til rådighet for akvakulturnæringen. Som advokat er min oppgave i den forbindelse å bidra til å unngå at et komplisert regelverk feiltolkes slik at det settes unødvendige begrensninger for en bærekraftig arealbruk.