Internadvokater og «nødvendige» kostnader – analyse HR-2023-767-U
HR-2023-767-U gjaldt anke over sakskostnadsavgjørelse hvor en av partene hadde vært representert ved internadvokat. Bakgrunnen for saken var en erstatningstvist mellom en hytteutleier og selskapet Repsol Norge AS. I Høyesterett var sakens sentrale tema hvilke sakskostnader en internadvokat kan kreve erstattet, og særlig hvilke utgiftsposter som er omfattet.
Høyesterett avklarer i saken at en internadvokat kun kan kreve sine reelle utgifter i saken erstattet. Avgjørelsen vil være retningsgivende for spørsmålet om sakskostnader i saker der en eller begge av partene har vært representert ved egne internadvokater.
Betydning i et tvisteperspektiv
Det er vanlig praksis at offentlige og private parter som vinner frem i rettstvister der deres egne ansatte advokater er prosessfullmektiger, krever erstatning for sakskostnader i samsvar med tvisteloven § 20-5 første ledd første punktum.
I saken avklarer Høyesterett for det første at det ikke er noen grunn til å skille mellom ulike typer internadvokater i denne sammenheng. Om internadvokaten jobber offentlig eller privat, og hvor integrert vedkommende er i virksomheten, er her uten betydning. I praksis innebærer dette at så lenge man er ansatt advokat, som ikke opptrer som stedfortreder under saken, kan parten kreve erstatning for sine saksomkostninger. Eventuelle andre konsekvenser som følge av organiseringen av internadvokater, går vi ikke nærmere inn på her.
Den viktigste avklaringen Høyesterett kommer med, er hvilke sakskostnader en internadvokat kan kreve dekket. Høyesterett uttaler på prinsipielt grunnlag at en internadvokat – som andre advokater – kun kan kreve erstattet de faktiske kostnadene som vedkommende part er påført ved saken.
Dette betyr for det første at sakskostnadene til en internadvokat sitt prosessoppdrag, ikke kan fastsettes med utgangspunkt i hva det ville kostet den aktuelle parten å bruke en ekstern advokat. Hva det hypotetisk sett ville kostet selskapet å bruke ekstern bistand, er da ikke noe som kan kreves erstattet. Dette har også gode grunner for seg, ettersom motsatt konklusjon kunne innebåret en uberettiget fortjeneste for selskapet.
For det andre betyr dette at motparten ikke kan belastes for utgifter påført parten som den ellers ikke ville hatt, til juridisk bistand i andre saker. Et eksempel er at parten må prioritere vekk en sak, og sette denne ut eksternt. Utgiftene til ekstern bistand som følge av slik prioritering er ikke noe som kan kreves erstattet.
På lik linje med andre saker, kan en internadvokat kun kreve erstatning for de «nødvendige» kostnadene ved saken, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd første punktum. Om beregningen av «nødvendige» kostnader, uttaler Høyesterett:
«Slik ankeutvalget ser det, må det naturlige utgangspunktet være de fulle kostnadene ved det estimerte årsverket for vedkommende advokat – inkludert utgifter til pensjonsfond, arbeidsgiveravgift, kontorhold med videre – brutt ned på den andelen som den aktuelle saken utgjør av dette årsverket. Det må så vurderes om disse kostnadene overstiger det som må anses som «nødvendig», jf. tvisteloven § 20-5 første ledd annet punktum».
Høyesterett legger i saken opp til at man får en annen vurdering av saksomkostninger enn det som normalt er tilfellet. Hvordan dette blir seende ut i praksis, er etter vårt syn ikke opplagt. Uttalelsen må også forstås slik at beregningsmetoden knytter seg til de interne kostnadene, ikke andre utgifter prosessfullmektigen har i anledning saken, for eksempel til reise og opphold. Sistnevnte må også kunne kreves erstattet, forutsatt at det fremstår som «nødvendig».
Videre uttaler Høyesterett at dersom det reises tvil om sakskostnadskravet, blir spørsmålet gjenstand for vanlig bevisførsel. Dette har den uheldige side ved seg at prosessfullmektigen(e) blir nødt til å oppgi hva vedkommende har i lønn. Lønnsnivået er noe arbeidsgiver har en legitim interesse i å beskytte, og eksponering av dette kan derfor ha negative sider ved seg.
