Samfunnsmessig sett er det viktig at havbruksnæringen består av aktører med ulik størrelse. De store aktørene er motorer som driver næringen videre og kan for eksempel ta større investeringer når det gjelder utvikling av ny teknologi. De mindre oppdretterne her blant annet sin styrke i at det er kort vei fra det enkelte anlegg til de som har ansvar for bedriften og de fungerer også som lokale hjørnestensbedrifter. De mindre oppdretterne er svært viktige for å styrke havbruksnæringens omdømme i de lokalmiljøene der anleggene er lokalisert.
Historisk sett har utviklingen gått i retning av at de mindre aktørene kjøpes opp av de større. De ter ganske naturlig. Det er de store aktørene som kan betale mest når eiere av mindre oppdrettsselskaper ønsker å selge.
I de senere årene har det vært få salg av oppdrettsselskaper. En viktig grunn til det er antakelig at næringen har gått svært bra, og da er det få som vil trekke seg ut. Det er en situasjon som raskt kan endre seg. Det er begrenset hva myndigheter og næringsaktørene kan gjøre for å forhindre naturlige eierskifter, men man bør unngå ordninger som økonomisk eller på annen måte motiverer til at de store kjøper opp de små. Og dersom man har ordninger som er fordelaktige for de store bør man finne løsninger som gir tilsvarende fordeler til de mindre aktørene.
Et godt eksempel på en regulering som gir en størrelsesfordel er reglene om konsernbiomasse. Disse reglene har hatt enorm betydning for utviklingen av produksjonen i oppdrettsanleggene fordi de muliggjør effektiv drift og utnyttelse av tillatt biomasse. Og det er åpenbart slik at disse reglene kan utnyttes langt bedre av større aktører enn av mindre. De mindre oppdretterne kan oppnå noe av den samme fordelen ved å bruke samlokalisering og samdrift. Dette har i praksis blitt mer komplisert de siste årene etter at skattemyndighetene satte fokus på ordningen. Det kreves nå en organisering av slike ordninger som gjør det vanskelig å oppnå den ønskede effektiviseringen. Her bør vi vurdere om de løsningene som brukes i dag er de beste man kan få til.
Et annet eksempel er fordelingen av nye lokaliteter. Det skjer i dag ved et tilfeldig system der det for oppdrettsselskapene gjelder å «oppdage» lokaliteten først og søke om å få benytte den. Det er mulig at man her bør innføre en klar adgang til å prioritere oppdrettere som er lokalt etablert. Mindre oppdrettere har ofte en praktisk organisering som gjør det nødvendig med lokaliteter som ligger innenfor et bestemt område. Større oppdrettere har lettere for å etablere seg på nye lokaliteter uansett geografisk plassering.
Det er også slik at større oppdrettere vil ha lettere for å tilpasse seg stadig nye faglig spesialiserte reguleringer på nye områder. De har flere ansatte og større spesialisering. For de mindre oppdretterne kan nye faglig spesialiserte reguleringer være mer utfordrende. For myndighetene er annutgangspunktet at oppdrettsselskapene uansett størrelse må sørge for å ha den kompetansen som er nødvendig for å følge med på alle relevante områder. Men det er samtidig svært viktig å unngå for kompliserte reguleringer og å passe på at hver av de involverte myndigheter har sitt definerte ansvarsområde.
Mitt hovedpoeng er altså at det er viktig å ta hensyn til de mindre oppdretternes situasjon ved utarbeiding og praktisering av regelverket for havbruksnæringen. Vi bør unngå en situasjon der de offentlige reguleringene bidrar til at mindre oppdrettere selger seg ut og lar de større overta. Dette krever bevissthet både hos lovgiver, forvaltning og hos oss som skal hjelpe næringens ulike aktører med å finne de beste løsningene innenfor lovens rammer.