I debatten om grunnrenteskatten har vi og flere andre advokater reist spørsmålet om denne skatten er i strid med bestemmelser i Grunnloven og sentrale menneskerettigheter. Når vi nå ser et nytt flertallsforslag som utfordrer ikke mindre enn tre grunnleggende konstitusjonelle prinsipper, er det på sin plass å minne de som skal stemme over et slik forslag at de kan risikere å fatte et ulovlig lovvedtak.
Både Grunnloven og menneskerettighetene setter rammer for Stortingets frie adgang til å gi lover. Stortinget plikter med andre ord å unngå å vedta lovbestemmelser som strider mot Grunnlov og menneskeretter. Stortinget må derfor vurdere grunnlovsspørsmålet før de vedtar loven. En slik vurdering er en del av jobben til komiteen som forbereder lovforslaget for Stortinget.
Finanskomiteen i Stortingets innstilling om Grunnrenteskatt på havbruk (lovdelen) ble fremlagt 23. mai. Innstillingen har et eget kapittel om «Forholdet til Grunnloven og EMK». Her behandles kun det spesielle spørsmålet om forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft siden skatten vedtas i mai, men skal gjelde fra forrige årsskifte.
Finanskomiteen behandler ikke de andre spørsmålene om brudd på Grunnloven og menneskerettighetene som er tatt opp i høringsrunden og debatten om grunnrenteskatten. Finanskomiteen har derfor ikke gjort jobben sin slik vi ser det. Denne artikkelen er ment som et supplement til den mangelfulle vurderingen fra Finanskomiteen.
Forslaget til grunnrenteskatt utfordrer tre viktige prinsipper i Grunnloven og sentrale menneskeretter. Disse tre prinsippene må ses i sammenheng.
Det første prinsippet følger av Grunnloven § 105 og EMKs første tilleggsprotokoll art 1-1. Dette prinsippet fastslår at staten ikke kan frata innbyggerne deres eiendom uten at det gis full erstatning. Dette prinsippet setter en øvre grense for skattleggingen – man kan beskatte verdier, men ikke inndra dem. Grunnrenteskatten er en del av et helhetlig skatte- og avgiftssystem for havbruksnæringen og beregninger vi har gjort, etter at skattereglene ble presentert før påske, viser at noen aktører i havbruksnæringen kan få en samlet effektiv skatteprosent på godt over 100%. Da beveger vi oss mot Grunnlovens grenser.
Det andre prinsippet følger av Grunnloven § 97 som setter grenser for lovgivers adgang til å endre de fremtidige forutsetningene myndighetene selv har lagt for å motivere til investeringer. Den betydelige skatteendring som grunnrenteskatten innebærer får en sterkt urimelig effekt for en del av de aktører som har investert i akvakulturnæringen i tillit til at statens regulering av næringen var stabil og forutsigbar.
Prinsippet om likebehandling følger både av den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og grunnloven. Grunnrenteskatten bygger i utgangspunktet på en likebehandlingstanke. Akvakulturnæringen sies å oppnå en grunnrente fordi de utnytter felles naturressurser. Denne grunnrenten kan staten fritt skattlegge uten at akvakulturnæringen kan hevde at de på urimelig måte forskjellsbehandles i forhold til andre næringer. Men noen av de tyngste faglige innvendingene i høringen og debatten om grunnrenteskatten dreier seg om at forslaget om grunnrenteskatt bygger på feilaktige og mangelfulle vurderinger av grunnrenten. Dersom grunnrenten er langt lavere enn beregnet av Statistisk Sentralbyrå, vil en grunnrenteskatt som langt overstiger grunnrenten per år medføre en usaklig forskjellsbehandling. Her har selvsagt også skatteprovenyets størrelse stor betydning. Ved fremleggelsen av forslaget i fjor høst ble dette beregnet til ca. 4 milliarder kroner, mens det nå er beregnet til nærmere 20 milliarder kroner (15 dersom satsen reduseres 25 %). Sannsynligheten for at grunnrenteskatten vil overstige grunnrenten er derfor langt høyere enn tidligere forutsatt – og det taler med styrke for at det foreligger usaklig og ulovlig forskjellsbehandling av akvakulturnæringen. Sagt på en mer folkelig måte: Regjeringen seiler under falskt flagg når den høye skatten begrunnes med avkastning av naturressurser. I realiteten ønsker den høy skatt på aktører som har høy avkastning. Det kan Regjeringen gjerne innføre gjennom progressiv selskapsskatt – men ikke ved å skattlegge en bestemt næring med en slik begrunnelse.
Som nevnt må disse tre grunnlovsspørsmålene ses i sammenheng. Problemet er den store og uventende skatteøkningen som rammer en enkelt næring med en mangelfull begrunnelse for forskjellsbehandlingen. Det er på denne bakgrunn vi konkluderer med at det er overveiende sannsynlig at et vedtak om grunnrenteskatt er grunnlovsstridig.
Med andre ord: den stortingsrepresentant som ikke vil utfordre Grunnloven kan ikke stemme for forslaget om grunnrenteskatt. Alternativet er å be lovavdelingen om å utrede spørsmålet slik vi har fremstilt det her. Ikke bare den begrensede og betingede vurdering av § 97 som er gjennomført i denne saken.
Denne artikkelen ble først publisert på IntraFish.no.
