Nyhetsbrev om havbruksmeldingen

• Opphevelse av ordningen med selskaps-MTB og total avgrensning av produksjonen av laks og ørret
• Innføring av omsettelige lusekvoter for det enkelte oppdrettsselskap i hvert produksjonsområde
• Innføring av økonomiske sanksjoner ved overtredelse av lusekvotene
• Endring av lokalitetstillatelsen der artsbegrensningene skal fjernes
• Endring av mengdegrensene i tillatelsen etter akvakulturloven (men ikke i tillatelsen fra Mattilsynet)
• Innføring av økonomiske sanksjoner ved dødelighet

Samlet innebærer reguleringsforslaget sannsynligvis en styring av akvakulturnæringen i retning av større enheter, konsolidering i næringen, og en flytting av produksjonen mot nord i landet. I tillegg innebærer forslaget antakelig reduksjon av incentivene til oppdrett av andre arter, særlig av torskenæringen. Disse sannsynlige omfattende strukturelle endringene er ikke beskrevet i Havbruksmeldingen, og dette er en alvorlig svakhet.

Etter vår oppfatning inneholder Havbruksmeldingen flere forslag som det vil være uforsvarlig å gjennomføre på kort sikt og uten langt grundigere utredninger. Det gjelder særlig forslagene om opphevelse av selskaps-MTB og opphevelse av artstilknytning på lokalitetstillatelsene. Et system med omsettelige lusekvoter kan muligens innføres, men lusekvotene bør fastsettes basert på et bredere grunnlag enn kun Havforskningsinstituttets modellvurderinger, og bl.a.  inkludere avveininger av sannsynlige konsekvenser for villaksen i de aktuelle områdene veiet mot næringsmessige konsekvenser. Hvis ikke er det en stor risiko for at man reduserer produksjonen i oppdrettsnæringen betydelig uten at man samtidig oppnår en positiv effekt for villaksen.

1. Den videre saksbehandlingen

For å forstå meldingens innhold er det viktig å se meldingen i sammenheng med de tre vedleggene som også er publisert. Vedleggene finner du her.

Forslagene i meldingen er i stor grad basert på teoretiske vurderinger og svært mange viktige praktiske spørsmål er ikke utredet. Det er derfor svært usikkert hvilke konsekvenser gjennomføringen av forslagene i meldingen vil ha for akvakulturnæringen, villaksen og samfunnet for øvrig.  

Regjeringen fremmer nå Havbruksmeldingen for Stortinget. Den vil etter planen behandles av Næringskomiteen i Stortinget i vår. Dersom Næringskomiteen ønsker, vil det både bli gjennomført en muntlig høring for organisasjoner og bedrifter og en skriftlig høring der alle kan fremme sine synspunkter via Stortingets hjemmeside. Næringskomiteen vil så skrive sin innstilling, og Stortinget vil så treffe vedtak om Havbruksmeldingen, etter planen før sommeren.

Antakelig kan de fleste forslagene i Havbruksmeldingen gjennomføres ved hjelp av forskrifter og uten formelle lovendringer. Det innebærer at Stortingets behandling av denne saken i vår blir svært viktig for utviklingen av rammevilkårene for akvakulturnæringen. Hvis Stortinget for eksempel mener at saken er for dårlig utredet vil det ikke være tilstrekkelig å påpeke dette. Da må Stortinget sende meldingen i retur til regjeringen eller uttrykkelig vedta at forslagene i meldingen ikke skal gjennomføres.

Dersom Stortinget aksepterer meldingen vil det videre utredningsarbeidet foregå i Nærings- og Fiskeridepartementet. Det kan for eksempel skje ved at Stortinget legger meldingen til grunn og treffer anmodningsvedtak med ulike føringer for den videre saksbehandlingen. Det videre arbeidet i departementet vil da dreie seg om utforming av konkrete forskrifter, og det vil bli utarbeidet høringsnotater og gjennomført høringer om forslag til forskrifter. Forskriftene vil bli fastsatt av departementet uten ny behandling i Stortinget, og forslag i tråd med det Stortinget har vedtatt vil sendes på høringsrunder på ordinær måte i den grad det er påkrevd.

Om Stortinget aksepterer meldingen er det dermed også et spørsmål hvor lang tid det vil ta før nye forskrifter kan vedtas. Vi ser at det er omfattende saksutredninger som må foretas om Nærings- og Fiskeridepartementet skal overholde utredningsplikten og gi en forsvarlig beskrivelse av forslagenes konsekvenser. Et av de store spørsmålene blir derfor hvor lang prosessen frem til et nytt reguleringsregime er og hvordan reguleringen av næringen vil fungere i den perioden. Dette er en viktig avklaringsprosess fordi regjeringen nå har signalisert vesentlige endringer i en eksisterende næring der rammevilkårene er viktige for hvordan aktørene innretter sin virksomhet. En langvarig usikkerhet om grunnleggende rammevilkår kan i seg selv ha store konsekvenser.

2. Fjerning av systemet med selskaps-MTB

Havbruksmeldingen foreslår en opphevelse av produksjonsbegrensningene på selskapsnivå. Dette innebærer fjerning av en av de viktigste styringsparameterne for den praktiske organiseringen av produksjonen i lakse- og ørretoppdrett.

Systemet med selskaps-MTB er viktig fordi summen av selskapenes MTB er den totale produksjonsrammen for næringen. Tildeling av selskapstillatelse med begrenset MTB innebærer at den som får tillatelsen samtidig får adgang til en andel av en begrenset totalproduksjon. Dette er hovedårsaken til at selskapstillatelsene har stor verdi, og det er blant annet årsaken til at staten og kommunene kan få store inntekter ved å selge selskaps-MTB på auksjon.

Fjerning av selskapstillatelser kan også ha innvirkning på reglene om samlokalisering og samdrift, samt særtillatelsene, noe som heller ikke er drøftet i meldingen. 

For enkelte oppdrettere vil tilbaketrekking av alle selskapstillatelser kombinert med innføring av lusekvoter basert på «grønt lys» umuliggjøre videreføring med dagens drift og teknologi. Avhengig av innrettingen av nytt regelverk kan tilbaketrekking av selskapstillatelser – som er formuesgoder med store økonomiske verdier – medføre et ulovlig inngrep i en etablert rettsposisjon vernet av Grunnloven og EMK. Heller ikke dette er utredet.

Det å fjerne systemet med selskaps-MTB vil i det hele tatt ha en rekke konsekvenser som selvsagt må vurderes før en slik beslutning tas. I Havbruksmeldingen er det i pkt 8.2.3 vurdert om den totale produksjonsbegrensningen er et hensiktsmessig virkemiddel ut fra miljøhensyn, men det er ikke vurdert hvilke konsekvenser det har å oppheve det etablerte systemet. Det er heller ikke vurdert i de avsluttende kapitlene om konsekvenser for samfunn og næring (pkt 12.2 og 12.3).

3. Omsettelige lusekvoter

Havbruksmeldingen legger opp til å erstatte eksisterende selskaps-MTB med tildeling av omsettelige lusekvoter. Dette forslaget skal utredes videre og meldingen legger opp til at man i den videre utredningen skal sammenlikne dette med et system med avgift for luseutslippene. Dette innebærer at det også kan foreslås et system som kombinerer omsettelige lusekvoter og avgifter.

Hver aktør skal altså sitte med lokalitetstillatelse og lusekvote. Lusekvotene vil være dynamiske, og variere fra område til område og over tid. Dette bidrar selvsagt til langt lavere grad av forutberegnelighet enn dagens faste MTB-rammer.

Den enkelte oppdretters andel (lusekvote) foreslås tildelt forholdsmessig etter eksisterende selskaps-MTB i området, se s. 81:

«Dagens innehavere av akvakulturtillatelser til laksefisk har tilpasset seg dagens drifts- og miljø-regulering, hvor utslipp av lakselus er tillatt. Forutsigbarhet for aktørene er et viktig hensyn for regjeringen. For å legge til rette for at dagens oppdrettsvirksomhet i all hovedsak opprettholdes, kan kvotene tildeles forholdsmessig etter eksisterende selskaps-MTB per aktør per produksjonsområde. En slik tildeling kan være vederlagsfri, eller mot vederlag.»

Kvotene vil være omsettelige. Hvert produksjonsområde blir et «kvotemarked». Det beskrives en «sterk» markedskonsentrasjon i de fleste produksjonsområdene (punkt 9.3.6.2), noe som tilsier avbøtende tiltak for å sikre effektivitet i kvotemarkedene (det nevnes tidsbegrensning for å muliggjøre reallokering, «rekrutterings»-kvoter mv.)

Lusekvoter fastsettes områdevis (dagens produksjonsområder) basert på modellering iht. grønt lys dvs. under 10 % dødelighet hos utvandrede villlaks pga. lakselus alene (se punkt 9.1.1). Lusekvoten skal altså fastsettes med utgangspunkt i det systemet som i dag benyttes til å utarbeide trafikklyssystemet. Havbruksmeldingen gir uttrykk for stor tillit til dette systemet og på s. 77 heter det:

«Beregningen av akseptabelt utslipp kan gjøres med modellverktøyene som brukes i trafikklyssystemet, det vil si ved bruk av modeller for estimert lakselusindusert dødelighet hos postsmolt av laks ved Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet og SINTEF.»

Havforskningsinstituttet har utarbeidet en rapport som ligger blant vedleggene til Havbruksmeldingen. I denne rapporten foretas det vurderinger av hvor mye utslippene av lakselus må reduseres for å komme ned på det Havbruksmeldingen anser som et akseptabelt nivå. I figur 1 i denne rapporten angis reduksjoner pr produksjonsområde. De store reduksjonene i forhold til dagens nivå må skje på Vestlandet. I PO 3 indikerer figuren at luseutslippene skal ned på 20% av de eksisterende, mens det i PO 2, 4 og 5 er indikert at utslippene skal reduseres med mer enn 50%. Tallene er ikke gjengitt i Havbruksmeldingen, men dersom sitatet fra s. 77 skal tas på alvor er det sannsynligvis slike reduksjoner vi snakker om.

Den reguleringen Havbruksmeldingen legger opp til innebærer altså at de selskapene som i dag innehar selskaps-MTBer vil miste disse, og til erstatning få en omsettelig lusekvote beregnet ved at deres andel av den totale selskaps-MTB i hvert produksjonsområde erstattes med en tilsvarende andel av den totale lusekvoten for produksjonsområdet. Denne lusekvoten kan selskapet enten benytte som ramme for egen produksjon eller selge til andre selskaper som driver – eller ønsker å drive – i det samme PO-et.

Havbruksmeldingen indikerer at dette systemet ikke er ferdig utredet og at det blant annet kan være aktuelt å ha overgangsordninger som innebærer at selskapene i de produksjonsområdene som må redusere luseutslippene mest kan foreta reduksjonen over en viss tid.

Havbruksmeldingen og vedlegget fra Havforskningsinstituttet innebærer imidlertid at det er mulig å beskrive hvilken effekt innføringen av omsettelige lusekvoter kan ha for oppdrettsnæringen i de ulike PO-ene. Det er mulig å beskrive hvor store produksjonsreduksjoner som må foretas og hvor store konsekvenser slike reduksjoner kan få for arbeidsplasser og samfunnet for øvrig. I mange PO-er er også de faktiske forholdene i lakseelvene så godt overvåket at det kan vurderes hvilken betydning dette faktisk kan ha for villaksen. Vi merker oss at Havbruksmeldingen er klar på at deres forslag kan medføre store endringer for bedriftene. Det heter på s. 92 at: «Flere aktører i røde produksjonsområder må trolig legge om driften.» Det er imidlertid beskrevet som en naturlig følge av at «utslipp av lakselus i disse områdene ikke er forenelig med bærekraftig akvakultur».

På bakgrunn av den informasjon som fremgår av Havbruksmeldingen med vedlegg må man etter vår oppfatning gi en langt mer presis og utfyllende beskrivelse av de sannsynlige effektene av forslaget om å erstatte selskaps-MTB med omsettelige lusekvoter for å oppfylle de grunnleggende krav til forsvarlig saksutredning. Eksempel på konsekvenser som ikke er berørt i tilstrekkelig grad er muligheten for at innføringen av omsettelige lusekvoter vil kunne føre til at de store aktørene kjøper til seg lusekvoter og av de mindre aktørene, som igjen legger ned produksjonen. Dette er viktige konsekvensvurderinger som meldingen ikke i tilstrekkelig grad tar stilling til. Økonomiske sanksjoner ved overtredelse av lusekvoten

Det er lagt opp til omfattende sanksjoner dersom den enkelte aktør overtrer sin lusekvote. Dette er ikke utredet i detalj. På s. 80 (pkt 9.3.6.2) heter det ganske enkelt:

«For at et kvotesystem skal fungere er det sentralt at det innføres tilstrekkelige sanksjoner ved overskridelse av tildelt kvote. Sanksjoner kan for eksempel være inndragning av kvote, administrativ inndragning av fortjeneste, tvangsmulkt, pålegg om utslakt av fisk eller overtredelsesgebyr.» Det er antakelig innføring av meget omfattende økonomiske sanksjoner departementet her har tenkt seg. I og med at dette er så enkelt skissert er det heller ikke nærmere utredet hva som vil være konsekvensene av et slikt sanksjonssystem.

4. Fortsatt produksjonsbegrensninger

Opphør av selskapstillatelsen og oppmykingen av akvakulturtillatelsen til en ren lokalitetstillatelse avgrenset geografisk (uten begrensning på art og teknologi) medfører at sektorregelverket-/tillatelsene sine begrensninger komme mer i forgrunnen og sette rammer, i tillegg til lusekvotene.

Det foreslås ingen endringer i sektorregelverket. Mengdebegrensning (MTB) vil fremdeles følge av de fleste tillatelser fra Mattilsynet. Begrensninger i utslippstillatelser (bl.a. MTB) vil fremdeles gjelde, selv om utslippstillatelse nå som hovedregel skal utgå (for nye søknader fra 2.2.24 og for eksisterende fra 2.2.26) med visse unntak, jf. forurensningsforskriften kap. 34. Plankrav (stilt av kommuner) vil fortsatt gjelde og kan f.eks. oppstille begrensninger av art, teknologi mv.

Endringspotensialet for de rammer som følger av sektorregelverk-/tillatelse blir viktigere enn før.  Hvilke muligheter vil det gis for å søke utvidelse av MTB-rammene hos Mattilsynet ut fra en tanke om at lusekvotene ivaretar smittehensyn mht. villaks?

Den geografiske begrensningen til tillatelsen vil fortsatt gjelde. Det samme gjelder krav til fisketetthet pr. produksjonsenhet, som ikke er foreslått endret.

5. Miljøfleks og incentiver for teknologiutvikling

Havbruksutvalgets innstilling, NOU 2023:23, er et viktig forarbeid til Havbruksmeldingen. I denne innstillingen ble det foreslått en miljøfleksibilitetsordning. Dette er ikke fulgt opp som et uttrykkelig forslag i Havbruksmeldingen, men reguleringen som foreslås kan begrunnes ut fra ønsker om teknologiutvikling. Kombinasjonen lusekvoter og fjerning av selskaps-MTB gir mulighet til økt produksjon for den som kan drive med små luseutslipp eller uten slike utslipp. Fjerning av selskaps-MTB innebærer at produksjonen kan økes uten offentlig fastsatte produksjonsgrenser så lenge man holder seg innenfor de fastsatte lusegrensene.

Begrensningene for den som driver med null- eller lavutslippsteknologi vil i tillegg ligge i lokalitetstillatelsens fysiske rammer og i tillatelser etter annen lovgivning – særlig tillatelse fra Mattilsynet. I tillegg vil mange av disse tillatelsene kreve egen utslippstillatelse fra Statsforvalteren.

Den foreslåtte reguleringen har med andre ord et potensiale for utvikling av teknologi med nullutslipp eller lavutslipp. Forskjellen fra de tidligere mye omtalte insentivordningene er at disse ordningene baserte seg på at oppdrettsnæringen kunne bruke den selskapsverdien som fulgte av selskaps-MTB-en til å finansiere utvikling av ny teknologi. Når man fjerner selskaps-MTB vil denne verdien forsvinne, og effekten vil antakelig være at færre av de etablerte oppdrettsselskapene vil ha mulighet til å finansiere nødvendig omlegging av teknologi. Dette i kombinasjon med innføringen av lusekvotene vil kunne føre til at de mindre oppdretterne ikke vil ha mulighet til å foreta den omstillingen som kreves etter det nye regelverket. I tillegg kommer usikkerheten knyttet til at både nullutslippsteknologi og lavutslippsteknologi er under utvikling. Samlet sett kan denne reguleringen få stor effekt både for eierstrukturen i akvakulturnæringen og for den totale produksjonen. Her er det store mangler ved utredningen av sannsynlige og mulige konsekvenser av reguleringen. Gjennomføres denne reguleringen innebærer det at myndighetene tar sjansen på å innføre omfattende endringer uten å vite hva de medfører. De tidligere foreslåtte insentivordningene innebærer til sammenlikning av man foretar mindre endringer som kan evalueres skritt for skritt ut fra deres praktiske virkning.

6. Arealdisponering og lokalitetstillatelser

Regjeringen foreslår som nevnt å fjerne mengdebegrensningen på selskapstillatelser etter akvakulturloven samtidig som lokalitetstillatelsen omgjøres til én akvakulturtillatelse. Meldingen forslår samtidig at mengdebegrensningen i lokalitetstillatelsen etter akvakulturloven fjernes.

Det foreslås at artsbegrensning oppheves og at driftsvilkår fjernes. Endringene innebærer at lokalitetene vil bli viktige verdier i næringen og omsetning av lokalitetstillatelser vil bli langt mer aktuelt enn det som er tilfellet i dag.

For lukket teknologi i sjø vil det også i teorien kunne innføres slike mengdebegrensninger, men siden begrensningene har sammenheng med enten lus eller utslipp vil teknologier som tar høyde for disse to punktene i tilstrekkelig grad føre til at det ikke blir saklig grunn til å sette slike mengdebegrensninger.

Regjeringen foreslår at tildelingen av akvakulturtillatelser (inkl. lokalitet) i det nye systemet enten skjer ved søknad slik som lokalitetsklarering foregår i dag, eller ved auksjon, og nevner i den forbindelse at akvakulturtillatelser kan tildeles med eller uten tidsbegrensninger. Regjeringen peker i 8.4.1 på en svakhet ved å legge opp til en søknadsprosess som i dag, ved at en søknadsprosess legger til rette for «førstemann til mølla», noe som ifølge departementet «ikke sikrer fordeling til dem som kan utnytte akvakulturtillatelsen mest effektivt». Departementet belyser også øvrige svakheter ved en slik prosess og innrømmer også at «Det er heller ikke åpenbart at det er forvaltningen som er best egnet til å vurdere og bestemme hva som er aktørenes arealbehov sett opp mot hverandre, og søknadstildeling kan føre til høy ressursbruk hos både søker og de som behandler søknaden.» Departementet viser også til at en ytterligere utfordring er at en søknadsprosess gjør at «det blir en fragmentert tildeling av akvakulturtillatelser uten at større områder blir vurdert i sammenheng.»

I vurderingen av alternativet med auksjon for tildeling av akvakulturtillatelser etter det nye systemet viser departementet i pkt. 8.4.2 bl.a. til Havbruksutvalgets vurderinger hvor de bl.a. skriver at «Ved konkurranse om tillatelsene, vil hver aktørs bud reflektere verdiene denne aktøren forventer å kunne skape med tillatelsen», og at auksjoner dermed vil «i mange tilfeller sikre at tillatelsen tildeles den mest produktive aktøren.». Departementets konklusjoner er basert på dette at «Slik vil auksjon også kunne bidra til effektiv allokering av areal til ulike former for akvakultur og til aktører med ulik kompetanse og grad av betalingsvillighet. Regjeringen mener derfor at auksjon bør videreføres som mekanisme for fordeling av akvakulturtillatelser i nytt system.»

Havbruksmeldingen foreslår imidlertid ingen konkrete tiltak på hvordan det skal legges til rette for utvikling og avgjørelse av nye lokaliteter i gjennomføringen av et slikt auksjonssystem. Slik departementet selv skriver er det «flere spørsmål knyttet til gjennomføringen av auksjon av akvakulturtillatelser i et nytt forvaltningssystem som må avklares nærmere», og som eksempler nevnes hvem som skal identifisere arealet, og hvem som skal bære kostnadene. Det er stort behov i næringen for å få et bedre system for utvikling og tilrettelegging for nye lokaliteter, og det er derfor bekymringsverdig at det ikke kommer mer konkrete forslag fra myndighetene på dette punktet, men at det legges opp til nærmere avklaringer og videre utredningsprosesser.

7. Betydningen for oppdrett av andre arter

Havbruksmeldingen inneholder svært lite om oppdrett av andre arter enn laks og ørret.

Meldingen foreslår som nevnt at artstilknytningen til lokalitetstillatelsen oppheves. Det betyr at lokalitetstillatelsene for torsk eller andre arter kan benyttes til laks. Effekten av dette er sannsynligvis at mange av f.eks. torskelokalitetene vil bli brukt til en mer lønnsom lakseproduksjon.

En effekt av dette er antakelig allerede synlig i aksjemarkedet. Verdien på aksjene i torskeoppdrettsselskapet Norcod økte betydelig på fredag. Det er sannsynlig at dette har sammenheng med at aksjemarkedet ser muligheten for at Norcods lokalitetstillatelser får økt verdi.

Effekten begrenses av at sektortillatelser og plankrav som kan oppstille begrensninger på art. Det kan også ligge praktiske og naturgitte begrensninger, typisk nærliggende laksefjorder, andre akvakulturanlegg mv., men dette preges også av valg av teknologi ved evt. endring av art.

8. Avgift på tapt fisk

Regjeringen foreslår å innføre avgift på såkalt «tapt fisk». Det foreslås at avgiften skal gjelde både på land og i sjø. Dette skal inkludere både død fisk og rømt fisk. Det er ikke foreslått noen utforming av tapsavgiften, og det legges opp til at dette skal utredes nærmere.

Det legges opp slik det følger av Havbruksmeldingen 10.2 til å innføre avgiften «med en lav sats innledningsvis». Dette foreslås for å gi næringsaktører tid til å identifisere og implementere tiltak, men slik at «satsen kan trappes opp over tid inntil avgiften oppnår ønsket effekt». Rekkevidden av forslaget er derfor høyst uklar. En konsekvens av forslaget er at det legges opp til «hyppigere og mer presis rapportering» fra næringen for å få et grunnlag for å beregne avgiften ut fra. Regjeringen skriver videre at;

Skjæringstidspunktet for når tap skal være avgiftspliktig må fastsettes etter en vurdering av når fisken burde ha gode forutsetninger for å overleve frem til slakt, uavhengig av om produksjonen skjer på land eller i sjø, og hva som vil være hensiktsmessig med tanke på forvaltning av ordningen.

Samtidig skriver regjeringen at: «Uklare årsaksforhold er et sterkt argument for å innføre en generell avgift uten unntak», og videre at «det må være en høy terskel for at det skal gjøres unntak fra avgiften.»

Det legges altså opp til en avgift med få unntak og innretningen av avgiften avgjøres tilsynelatende på bakgrunn av en avveining av «når fisken burde ha gode forutsetninger for å overleve frem til slakt», og hva som er «hensiktsmessig med tanke på forvaltningen av ordningen».

Regjeringen skriver videre at:

«Ved at avgiftsgrunnlaget settes for differansen mellom fisk satt ut og fisk som når slakt vil det forenkle rapportering og kontrollering av innrapporterte tall, redusere muligheter for feilrapportering til den laveste avgiftsatsen og omgåelse av avgiften.»

Det kan være problematisk rettslig å innføre en slik generell avgift som regjeringen indikerer. Både i norsk rett og i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er det grenser for hvor langt man kan gå i å innføre sanksjoner uten noen form for skyldvurderinger.

Det er også her grunnleggende spørsmål som ikke er utredet. Det er i så måte et tankekors at havbruksmeldingen legger opp til at bedre velferd skal oppnås gjennom økonomiske virkemidler som i utgangspunktet virker i hver sin retning. Det nye systemet innebærer at det skal reageres ved økonomiske sanksjoner både ved overskridelse av lusekvoter og ved å innføre avgift på dødelighet. Omfattende lusebekjempelse for å holde lusetallene nede for å holde seg innenfor lusekvoten kan imidlertid føre til økt dødelighet, og økt dødelighet vil føre til økt tapsavgift slik det nye systemet legger opp til. Det bør særlig utredes hvordan det i praksis vil virke å innføre strenge økonomiske sanksjoner på to handlinger som virker i ulik retning.

9. Oppsummering og forhold som ikke er berørt i Havbruksmeldingen

Det var knyttet store forventninger til den nye havbruksmeldingen og etter den nå er kommet har vi gjort oss følgende merknader om hva den nye havbruksmeldingen ikke sier noe om:

• Det er ikke vurdert hvilke konsekvenser oppheving av det etablerte systemet vil ha for verdifastsettelsen av oppdretternes tillatelser og hvordan tiltakene påvirker mulighetene for finansiering på veien til omlegging til nullutslippsløsninger og mer teknologiutvikling i næringen.
• Meldingen vurderer ikke i tilstrekkelig grad konsekvensene mht. konsolidering i næringen, og i hvilken grad økt konsolidering vil innebære at regjeringen oppnår formålene med tiltakene.
• Næringen har over lang tid hatt stort behov for forbedring av systemet med å få avgjort nye akvakulturlokaliteter. Meldingen foreslår imidlertid ingen konkrete tiltak på hvordan det skal legges til rette for utvikling og avgjørelse av nye lokaliteter.
• Meldingen sier ingenting om den videre utviklingen av landbasert oppdrett.
• Meldingen omtaler ikke effekten av fjerningen av artsbegrensningen i tilstrekkelig grad. Etter vårt syn kan det stilles spørsmål ved om fjerningen av artsbegrensningen vil føre til mindre verdiskaping på andre arter i Norge.
• Meldingen omtaler ikke hvordan samlokalisering/samdrift vil fungere uten selskapstillatelser.
• Rekkevidden av hvordan regjeringen ser for seg å benytte økonomiske virkemidler i kombinasjon med lusekvote og tapsavgift er ikke tilstrekkelig belyst i meldingen. Det kan være problematisk rettslig å kombinere forslagene med eksempelvis overtredelsesgebyr.
• Særtillatelser er i liten grad omtalt i meldingen, og meldingen foreslår ingen endringer her. Dette er i strid med hva man forventet, siden Havbruksutvalget foreslo å gå vekk fra særtillatelser.