En brann i en utleiebolig leid av Rana kommune førte til en rettslig tvist mellom forsikringsselskapet Gjensidige og kommunen. Mens Gjensidige hevder at det er grunnlag for regresskravet, påberoper kommunen seg skl. § 4-2 som kommunen mener unntar for regressansvar. Lagmannsrettens avgjørelse, som frifinner kommunen, har potensiale til å endre spillereglene for regress i forsikringsretten og rekkevidden av det kommunale ansvar. Nå venter Høyesterettsdommen, som ventes å få store implikasjoner for både forsikringsselskaper og kommuner landet over.
Spørsmålet i saken
Saken har sitt utspring i en brann som oppstod i en utleiebolig leid ut til Rana kommune, som igjen hadde fremleid den til en flyktningfamilie. Etter å ha dekket kostnadene ved brannen, som var forårsaket av uaktsom oppheting av kokeplater, reiste Gjensidige et regresskrav mot Rana kommune. Kravet ble hjemlet i skadeerstatningsloven § 4-2, jf. § 4-3, som gir et forsikringsselskap adgang til å tre inn i skadelidtes krav og kreve regress av ansvarlig skadevolder, når selskapet har betalt forsikringserstatning til skadelidte.
Partene er uenige i om vilkårene for å rette kravet mot Rana kommune etter skadeerstatningsloven § 4-2 er oppfylt. Hovedspørsmålet i saken er om alternativet «ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet» i bokstav b skal tolkes i lys av virksomhetens art eller aktiviteten som volder skaden.
Rana kommune hevder at bestemmelsen oppstiller et krav om årsakssammenheng mellom den skadevoldende handlingen og dens virksomhet, og at brannskaden ikke kan anses for å være voldt i Rana kommunes «dermed likestilt virksomhet». Kommunen mener at dens virksomhet stopper ved tildelingen av boligene, ettersom det verken utøves kontroll, tilsyn eller overvåkning, og at virksomhetsbegrepet ikke kan strekkes inn i den private sfære.
Gjensidige bestrider at det kan oppstilles et slikt vilkår for regressadgangen, da det avgjørende er hva slags virksomhet skaden er voldt i, og ikke hvilken aktivitet som volder skaden. Spørsmålet om aktiviteten i seg selv er ansvarsutløsende håndteres gjennom ansvarsgrunnlaget. Ulik regressadgang ut fra type kommunal virksomhet vil dessuten skape uforutsigbarhet og være uhåndterlig i praksis. Gjensidige mener derfor at forholdet faller inn under lovens ordlyd «dermed likestilt virksomhet» så lenge kommunen leier ut eiendommen.
Lagmannsrettens vurdering av regresskravet
Lagmannsretten tok utgangspunkt i prinsippet om at den som har dekket en annens forpliktelse «normalt og som utgangspunkt har regresskrav mot skadevolder», slik at det er avskjæring av regress som krever hjemmel. En slik hjemmel finnes i skadeerstatningsloven § 4-2 første ledd, men spørsmålet var om skaden var voldt i kommunens «dermed likestilt virksomhet» eller ikke.
Lagmannsretten mente det avgjørende for vurderingen var om det var tilstrekkelig sammenheng mellom kommunens aktivitet og den skadevoldende handlingen. Etter rettens oppfatning hadde Rana kommune hatt en «svært begrenset rolle» i forholdet til leietaker, der dens virksomhet i hovedsak hadde stoppet ved tildelingen av boligen. Kommunen hadde heller ikke hatt noen muligheter for å tegne forsikring for en slik risiko eller forhindre den skadevoldende handlingen. Konklusjonen ble derfor at brannen ikke hadde oppstått i kommunens «ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet», og Rana kommune ble frifunnet.
Oppsummering
- Det er lang praksis fra Høyesterett som pålegger kommunene ansvar for skade oppstått i forbindelse med deres virksomhet.
- Eksempler på dette er: Rt.2007 s.431, Rt.2011 s.1304 og Rt. 2014 s.656 der kravene ble fremsatt mot kommunen fordi drift av avløpsledninger er en del av deres virksomhet.
- Om lagmannsrettens rettsforståelse blir stående, vil det innebære begrensning i regressretten som også må legges til grunn overfor kommersielle aktører.
- Det gjenstår å se om Høyesterett kommer til samme konklusjon som lagmannsretten.
- Dommen i Høyesterett vil ha store praktiske konsekvenser for forsikringsselskaper og kommuner.