Husker du helsefagarbeiderdommen fra Høyesterett i juni 2024? Nå er en «oppfølger» på vei til Høyesterett.
I fjorårets sak slo Høyesterett fast at det også ved oppsigelse begrunnet i arbeidstakers eget forhold/atferd, gjelder en viss (ulovfestet) plikt til å vurdere om det finnes annet passende arbeid for den ansatte. Altså som et alternativ til å gi oppsigelse.
Inntil da var dette bare kjent fra nedbemanningssakene hvor en slik «tilbudsplikt» er lovfestet i aml. § 15-7 (2).
Ankesaken som nå skal behandles, gjelder kort fortalt en sykepleier som fikk avskjed etter å ha slått en pasient i ansiktet med flat hånd. For avskjed kreves som kjent grovt pliktbrudd, men også at det etter en helhetsvurdering fremstår som rimelig og forholdsmessig å gi avskjed.
Lagmannsrettens mente at slaget mot pasienten var «uten tvil et avvik fra de forventninger og krav arbeidsgiver har til helsepersonell i sitt arbeid med pasienter.»
Likevel kom retten til at avskjeden var ugyldig. Og dette skyldtes ene og alene at retten mente arbeidsgiver ikke hadde vurdert «annet passende arbeid», som alternativ til avskjed.
Vi ser dermed at lagmannsretten bygger videre på tankegodset fra Høyesteretts behandling av helsefagarbeider-saken fra juni i fjor.
To viktige premisser var nok avgjørende for lagmannsretten:
- At sykepleierens stilling bestod av 60% med fagarbeid/pasientkontakt og 40% administrasjon.
- At etter ca 20 års ansettelsestid i kommunen hadde sykepleieren ikke pådratt seg tidligere disiplinærsaker.
I vedtaket om avskjed stod det følgende:
«Etter denne hendelsen er det umulig å se for seg at den alminnelige tillit fra samfunnet rundt oss skal kunne gjenopprettes og opprettholdes ved en annen disiplinærreaksjon, herunder for eksempel ved en omplassering. Det er tvingende nødvendig å markere at slike handlinger er helt uforenlige med et ansettelsesforhold i [X] kommune»
Det lagmannsretten her reagerte på var at arbeidsgiver ikke nærmere hadde vurdert om en omplassering til for eksempel 100% administrativt arbeid, kunne ha vært en tilstrekkelig reaksjon:
«Enten spørsmålet gjelder avskjed eller oppsigelse er det ikke tilstrekkelig å avfeie muligheten for omplassering med å vise til at andre ikke vil forstå at arbeidstaker får fortsette arbeidsforholdet i kommunen etter en hendelse som dette».
Hvorvidt det i det hele tatt fantes passende ledig arbeid hos arbeidsgiver, var da ikke avgjørende for lagmannsretten. Den manglende vurderingen var i seg selv og alene nok til å «velte lasset» for den kommunale arbeidsgiveren.
Eller som lagmannsretten formulerer det: «Det foreligger derfor en konkret mangel ved avgjørelsesgrunnlaget som alene tilsier at avskjeden ikke er rettmessig […] A har handlet ureglementert i et enkelttilfelle, men det gir ikke uten videre grunnlag for manglende tillit til As utførelse av administrativt arbeid».
Overfor lagmannsretten hadde arbeidsgiver også forsøkt seg med at «pasientslaget» i hvert fall måtte kvalifisere til en lovlig oppsigelse. Men det gikk ikke bedre med dette. For også her manglet arbeidsgivers nærmere vurdering av annet passende arbeid som alternativ til en oppsigelse.
Både avskjeden og den subsidiære oppsigelsen ble derfor satt til side.
Arbeidsgiver anket dommen, og nå skal Høyesterett behandle saken. Men kun spørsmålet om det gjelder en omplasseringsplikt i avskjedssaker.
Dette skal bli spennende å følge. Du kan lese dommen her.