Er reguleringen av laksenæringen under kontroll?

Norske myndigheter har de siste årene vært oppsiktsvekkende villig til å ta risiko ved reguleringen av akvakulturnæringen. Konsekvensen er at myndighetene synes svært lite opptatt av å trygge grunnlaget for verdiskaping i næringen. Reguleringen av akvakulturnæringen står i så måte i sterk kontrast til andre sammenliknbare næringer, som fiskeri og landbruk, der det å sikre grunnlaget for eksisterende verdiskaping står helt sentralt. Jeg tror ikke myndighetene er bevisst på farene ved dette. Jeg vil i denne artikkelen prøve å belyse dette ved å peke på den ekstreme endringen som har skjedd i reguleringsbildet over de siste 10-15 årene.

Realiteten i akvakulturnæringen er at det er en bestemt produksjonsmåte - oppdrett av laks og ørret i merdanlegg i sjøen - som har vist seg å være en enorm kommersiell suksess i norske sjøområder. Det finnes ikke andre produksjonsmåter som har vist tilnærmet samme suksess. Grunnlaget for suksessen er et vellykket samspill mellom miljø, biologi og teknologi.

Fram til ca 2010 hadde vi flere reguleringstiltak som var svært effektive for å støtte opp om utviklingen av det merdbaserte oppdrettet - til tross for at dette ikke nødvendigvis var hovedformål med reguleringen.

Det kan i hvert fall pekes på tre elementer i reguleringen som har vært vesentlige for utviklingen.

1. Etableringen og håndteringen av det begrensede antallet tillatelser til produksjon av laks og ørret. Systemet med det begrensede antall tillatelser ble innført på slutten av 1970-tallet fordi man var bekymret for at produksjonen av laks og ørret skulle bli større enn markedet. Dette utviklet seg, særlig på 90-tallet, til et system der tillatelsene i realiteten kunne verdsettes og omsettes. Det har hatt stor betydning for næringens evne til å finansiere egen utvikling.
   
   
2. Et effektivt system for godkjenning av lokaliteter. Her ligger et viktig grunnlag i Høyesteretts dom i Rugsundsaken fra 1985 som i realiteten bekreftet at det offentlige har full råderett over sjøarealene. Derfor kunne myndighetene fritt tildele lokaliteter til de oppdretterne som søkte om det. Langt ut på 2000-tallet var dette et effektivt system som raskt ga oppdretterne tilgang på nye lokaliteter til merdanleggene.
   
   
3. Introduksjonen av MTB-systemet i 2005 som innebar at anleggsstørrelsen ble begrenset av mengden fisk i sjøen og ikke av merdanleggenes fysiske volum. Denne omleggingen ble kombinert med reglene om regionale biomassetak og det åpnet i realiteten for en dobling av produksjonen i de tidligere anleggene i perioden fram til ca. 2012.

Denne positive reguleringen for næringen står i sterk kontrast til reguleringsutviklingen de siste 10 årene.

• Vi har i denne perioden fått en kraftig byråkratisering som særlig er knyttet til saksbehandlingen ved godkjenning av lokaliteter og små og store nødvendige endringer i lokalitetstillatelsene, som mindre flytting av lokaliteter og utvidet lokalitetsbiomasse. Her er det nå en svært tidkrevende saksbehandling med usikkert resultat for oppdretterne. Vi har også fått flere saker i miljøforvaltningen der tillatelsene til etablerte lokaliteter trekkes tilbake basert på svært langtrekkende føre var betraktninger.
  
  
• Vi har fått lusegrensene som krever en omfattende håndtering av fisken, noe som både er svært kostnadskrevende og utfordrende for fiskehelse og velferd.
  
  
• Vi har fått et trafikklyssystem som særlig presser oppdrettsvirksomheten på Vestlandet gjennom stadige produksjonsreduksjoner.
  
  
• Vi har fått en grunnrenteskatt som foreløpig særlig skaper stor usikkerhet om den fremtidige økonomi og investeringsevne.

Dette kolossale skiftet i næringens rammevilkår har selvsagt stor betydning for næringens videre utvikling.  Det er helt nødvendig for myndighetenes samlede styring av næringen å være bevisst på at et slikt skifte får enorme konsekvenser for næringens verdiskapningsevne i fremtiden. Samtidig er det risikabelt om myndighetene avfeier alle advarsler om reguleringenes negative konsekvenser med at man står overfor en altfor lønnsom næring som bare protesterer for å sikre sine egne interesser.

På denne bakgrunn er det grunn til bekymring for dagens situasjon. Signalene fra regjeringen er at reguleringspresset vil fortsette gjennom nye tiltak som øker presset på produksjonen i merder. Det er et ytterligere problem at innføringen av nye tiltak skjer sektorvis, og uten at politikerne og myndighetene selv innser den samlede effekten av tiltakene. Myndighetene må balansere hensynet til statsinntekter og miljø mot hensynet til opprettholdelse av en stor produksjon i akvakulturnæringen. De må være bevisst på det store reguleringspresset som på kort tid er lagt på næringen. Tar man ikke tilstrekkelig hensyn til dette presset kan resultatet bli en betydelig reduksjon av den norske oppdrettsproduksjonens konkurranseevne og redusert verdiskapning langs norskekysten. Det er helt sentralt at myndighetene og politikerne nå tar denne avveiningen på alvor.