Endringsforslag til tvisteloven får betydning for forsikringsselskapenes tvisteløsning

Domstolkommisjonen har i NOU 2020:11 «Den tredje statsmakt - domstolene i endring» utredet hvorvidt det er behov for endringer i prosesslovgivningen for å bedre domstolenes organisering. På denne bakgrunn har Justis- og beredskapsdepartementet fremsatt forslag om endringer i både tvisteloven og domstolloven. Endringene skal bidra til effektivitet i saker for domstolene, og vil - dersom de vedtas - kunne få betydning for saksflyten i forsikringsselskapene. Denne artikkelen vil ta for seg noen utvalgte punkter i endringsforslagene. Det er ikke foreslått noen særskilte reguleringer av rettslige prosesser i forsikringsbransjen. Endringene vil likevel ha stor betydning særlig for forsikringsselskapene, som normalt har et stort antall saker verserende for domstolene.

Forfattere: Advokatfullmektig Benjamin Berg Bentele og Partner Christian Kjellby Nesset. 

1. Forslag fra Justis- og beredskapsdepartementet

En rekke forsikringstvister løses i dag i interne klageorganer og i finansklagenemdas tvisteløsningsorgan. Disse organene er normalt tilnærmet gratis, men er kjent for å være relativt forsikringsselskapsvennlige. Typiske bevissaker er heller ikke egnet for disse typer nemder. Dersom tvisten ikke løses før rettslig behandling går saken som kjent for vanlig behandling i domstolsapparatet. Voldgift og advokatmekling benyttes i begrenset grad av norske forsikringsselskaper.

Rettsmekling som hovedregel

Rettsmekling «kan» i dag besluttes av retten etter tvisteloven § 8-3 første ledd. Formålet med rettsmekling er at partene kommer til en minnelig løsning. Justis- og beredskapsdepartementet foreslår å endre dagens regel slik at rettsmekling som utgangspunkt skal gjennomføres i saker med fri rådighet. Dersom forslaget gjennomføres vil ikke retten måtte vurdere om rettsmekling skal besluttes. I stedet blir det unntakene fra hovedregelen om rettsmekling som eventuelt må vurderes. Det styrende hensynet i vurderingen vil da være om det er realistisk å tro at saken kan få sin løsning gjennom rettsmekling, eller om rettsmekling kan forenkle saken. Så lenge forsikringssaken omfatter spørsmålet om utmåling av erstatning, innebærer dette at rettsmekling vil bli en obligatorisk øvelse i forsikringssaker.

Dersom endringen gjennomføres vil den innebære et klart signal fra lovgiver om at mekling skal benyttes som tvisteløsningsmetode før saken bringes inn for domstolene. Videre vil det være en forventning om at domstolene, prosessfullmektigene og partene i saken legger til rette for gjennomføringen av rettsmekling. Økt bruk av rettsmekling vil kunne bidra til at tvisten avklares gjennom forlik, noe som vil kunne begrense både ressurs- og kostnadsbruk i saken. I praksis kan imidlertid dette også slå i motsatt retning ved at forsikringsselskapene utsetter de forhandlingene man gjennomfører i dag i påvente av domstolens involvering.

Større adgang til ankesiling i Lagmannsretten

Etter dagens regulering i tvisteloven § 29-13 annet ledd kan Lagmannsretten nekte ankebehandling dersom retten finner det «klart» at anken ikke vil føre frem. Ordlyden gjør det klart at det kreves stor sikkerhet for at ankebehandlingen ikke vil endre resultatet i saken.  Justis- og beredskapsdepartementet foreslår å senke terskelen for å nekte ankebehandling ved at vurderingstemaet heller blir om det er en nærliggende mulighet for at anken fører frem. Det vil dermed bli enklere for Lagmannsretten å sile ut anker enn i dag.

Dersom endringen gjennomføres vil dette kunne få stor betydning for saksflyten i forsikringsselskapene. Adgangen til å kunne anke en dom til lagmannsretten er en rettsikkerhetsgaranti som bidrar til at rettens avgjørelse er riktig, og skaper dermed tillit til domstolsapparatet. Spesielt i forsikringssaker knyttet til store verdier vil ankeadgangen være viktig for partene. Endringsforslaget vil slik sett medføre at det bør legges ned et større arbeid ved skrivingen av anker og anketilsvar.

Videre vil endringen kanskje kunne føre til kortere saksbehandlingstid, samt at det kan hindre videre behandling av saker hvor kostnadene ved ankebehandlingen ikke vil stå i et rimelig forhold til sakens betydning. Formålet her er å sikre at omkostningene ved prøving av saken står i et rimelig forhold til tvistegjenstandens verdi. I realiteten er effekten av det overnevnte trolig at det vil bli brukt mer ressurser i gjennomføringen av tingrettsbehandlingen. I noen saker vil dette også medføre at omkostningene øker. Forslaget synes derfor å forutsette en enda strammere kostnadskontroll fra dommerbordet.

Endringer i domstolloven

Det er videre fremmet forslag om endring av domstolloven § 146. Etter denne bestemmelsen kan frister avbrytes både gjennom elektronisk kommunikasjon og per ordinær post. Slik regelen forstås i dag vil postforsendelse være fristavbrytende også for de som etter forskrift er pålagt å må kommunisere med domstolen gjennom nettportalen. Forslaget til justis- og beredskapsdepartementet innebærer å endre domstolloven § 146 andre ledd slik at det presiseres at frister bare avbrytes ved bruk av elektroniske løsninger dersom elektronisk kommunikasjon med domstolene er obligatorisk.

Dersom forslaget gjennomføres vil det bidra til å skape mer elektronisk saksbehandling. I og med at de fleste har dette tilgjengelig oppfattes forslaget å være en naturlig oppfølgning av digitaliseringen i domstolsapparatet. Saksgangen vil også bli raskere ettersom det sparer domstolene for unødig ekstraarbeid og hindrer unødige forsinkelser i saksgangen. I nettportalen gis det også en bekreftelse om at inngivelsen har funnet sted, og endringen vil dermed skape økt forutberegnelighet og sikkerhet for partene om at frister er overholdt. Justis- og beredskapsdepartementet foreslår nærmest obligatorisk saksforberedelse gjennom aktørportalen, og også hjemmel for å strømme rettsmøter digitalt. Dette har vi gode erfaringer med i forbindelse med koronapandemien.

2. Endringsforslag i NOU 2020:11

Ytterligere digitalisering

I Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2021 foreslås det at domstolene bevilges 42,6 millioner kroner til prosjektet Digitale domstoler II. Prosjektet tar sikte på å gjennomføre en rekke tiltak for digitalisering og effektivisering av domstolenes aktivitet, i tillegg til en ytterligere satsning på informasjonssikkerhet. Dette er i tråd med Domstollkommisjonens utredning, der det understrekes at domstolene bør underlegges en ytterligere digital transformasjon for å forenkle saksbehandlingen og bedre beslutningsgrunnlaget. Vår erfaring er at domstolene har kommet langt i sin digitalisering. I deler av landet er den digitale investeringen markant, mens det andre steder har blitt nedprioritert slik at domstolen ikke oppfyller sine lovpålagte oppgaver om opptak av lyd og bilde i rettssaler. Det er dermed et særlig behov for ytterligere investering i digitaliseringen av domstolen.

Det er i utredningen foreslått nettbasert tvisteløsning gjennom at bevis, saksinformasjon og argumenter sendes inn til domstolene via en digital plattform. Videre er det foreslått bruk av kunstig intelligens til blant annet automatisk oversettelse og som beslutningsstøtte for dommere, samt økt bruk av fjernmøter. Dersom disse forslagene innføres vil det muliggjøre en lettere samhandling mellom partene i saken, og dermed bidra til å lette saksflyten i forsikringsselskapene. Særlig positivt stiller vi oss til forslaget om beslutningsstøtte for dommere, ettersom dette vil bidra til mer enhetlig praksis og legge til rette for at det treffes riktige avgjørelser.

Forslaget om det digitale løftet i domstolene vil bidra til ytterligere fleksibilitet og forenklinger for aktørene i domstolen. Som vi har sett under koronapandemien har det vært en rask forbedring også i gjennomføringen av digitale rettsmøter. Etableringen av digital samhandling skaper bedre interaksjon med domstolen der fysiske møter ikke er mulig. Vi tror en standardisering i domstolene vil likne mye på den saksflyt forsikringsselskapene allerede kjenner og har etablert gjennom sine egne løsninger. Vi etterlyser imidlertid for eksempel digitale planmøter og andre forberedende møter.

Økt innslag av skriftlighet i retten og saksforberedelse fra dommerens side

Domstolkommisjonen viser i sin utredning til et gjennomgående problem med for lang saksbehandlingstid hos domstolene. En av målsetningene med tvisteloven av 2005 var å oppnå en mer konsentrert behandling i sivile saker. Det vises i NOU 2020:11 særlig til muntlighetsprinsippet og manglende effektiv bruk av reglene om aktiv saksstyring som sentrale årsaker til at denne målsetningen ikke er oppnådd. Muntlighetsprinsippet innebærer blant annet at bevis i dag fremdeles leses opp for retten. Det er dermed ønskelig å legge til rette for en kortere hovedforhandling gjennom både skriftlig og muntlig behandling.

I utredningen foreslås det økt innslag av skriftlighet, og domstolkommisjonen mener at dokumentbevis i mindre grad skal leses opp. Dersom en slik endring inntas vil det bidra til å redusere tids- og kostnadsbruk for både domstolene og partene. Det kan også bidra til å øke rettsikkerheten fordi umiddelbar bevisføring stiller store krav til dommerens hukommelse og evne til å notere ned relevante opplysninger dersom advokatene ikke lever grundige disposisjoner. Samtidig er dette forslaget kontroversielt på grunn av faren for at noen advokater vil skyve mer ansvar over på domstolen. Vi tror uassistert bevisgjennomgang fra dommerne fort kan bli et urimelig ansvar for domstolen, og et betydelig rettssikkerhetsproblem. Det fratar også dommeren muligheten til interaksjon med advokatene og parter og muligheten til å stille spørsmål i fasen før domsavsigelsen. Bevisfremføring krever i mange tilfeller grundig presentasjon.

Det er videre foreslått å gjøre endringer i tvisteloven som medfører at saksforberedelsen i større grad anerkjennes som en sentral del av dommerens arbeidsprosesser. I dag sammenfattes tvistespørsmålet i noen grad skriftlig i referat fra planleggingsmøtet. Domstolkommisjonen foreslår imidlertid å innføre en plikt om at en skriftlig sammenfatning av sakens tvistespørsmål utarbeides av retten under saksforberedelsen. Dette skal bidra til å gjøre behandlingen av sivile saker mer konsentrert, og medvirke til at partene i saken lettere kan konsentrere seg om de sentrale tvistepunktene i saken. For forsikringsselskapene vil dette være fordelaktig fordi det trolig vil skape en tettere dialog i saksforberedelsen mellom partene og domstolen.

Forslag om spesialiserte domstoler på utvalgte rettsområder

I norske domstoler har ordningen med allmenndomstoler og generalistdommere blitt ansett som en grunnleggende kvalitet og verdi. Utviklingen har medført at både samfunnet og næringslivet har blitt mer internasjonalt, som har gjort de juridiske spørsmålene mer komplekse og internasjonale. Domstolkommisjonen viser i sitt forslag til at det er en tendens i advokatbransjen og forvaltningen til en stadig større organisering i spesialiserte enheter for å tilpasse seg denne utviklingen.

For å imøtekomme denne utviklingen foreslår domstolkommisjonen at også domstolene underlegges en moderat spesialisering på enkelte rettsområder. Dette gjelder på begrensede områder, og vi kan ikke se at forslaget kommenterer forsikringstvister særskilt. Kommersielle tvister er et av rettsområdene som nevnes som egnet for spesialisering. Forsikringssaker kan være komplekse, og spesialisering kan bidra til å heve kvaliteten og effektiviteten ved saksbehandlingen.

Innføring av preklusjonshjemmel mellom instansene

Sentralt i utredningen fra domstolkommisjonen er ønsket om å foreta endringer som bidrar til at Lagmannsretten i større grad blir en overprøvingsdomstol. I dag fremstår Lagmannsretten i praksis som en omprøvingsdomstol slik at førsteinstansbehandlingen kan oppleves som en prøverunde i saksgangen. Domstolkommisjonen foreslår å innføre en preklusjonshjemmel mellom instansene for å bidra til at lagmannsrettens primære oppgave blir å foreta en kvalitetskontroll over førsteinstansbehandlingen. Hensikten med endringen er å skape økt kvalitet i førsteinstansbehandlingen, og mer effektiv saksgang ved at partene ikke fritt kan kreve en fullstendig ny behandling av saken. Forslaget om å innføre en preklusjonshjemmel må ses i sammenheng at det også skal stilles et tydeligere krav til saksforberedelsen i førsteinstansbehandlingen. Manglende saksforberedelse før behandling i tingretten kan være en av årsakene til at partene anker dommen fra tingretten.  

Den foreslåtte preklusjonshjemmelen vil medføre at en prosesshandling kan nektes fremmet fordi den ikke ble foretatt da den tidligere instansen behandlet saken. I realiteten medfører dette at nye bevis eller påstandsgrunnlag for ankedomstolen blir avskåret. Effekten av dette vil trolig være en økning i mengden bevis for tingretten. Regelen i dag er at alle bevis skal fremlegges så fort som mulig etter tvisteloven § 5-3 og § 21-4, men i praksis tilstreber partene normalt å begrense antallet bevis. En slik egensensurering blir et farlig spill dersom forslaget i utredningen videreføres.

3. Avslutning/ oppsummering

Vi har pekt på noen sentrale endringsforslag til tvisteloven. Som det fremgår er vi skeptiske til noen av endringen sett fra forsikringsselskapers ståsted – hvor rettsavklaring trengs i mange saker. Gjennomgående søker endringsforslagene å tilrettelegge for en mer effektiv og konsentrert saksbehandling, samt å i større grad tilrettelegge for avklaring av saken før rettsak. Endringsforslagene vil kunne bidra til å lette kommunikasjonen mellom forsikringsselskaper og domstolen og bidra til økt dialog mellom partene. Vi tror imidlertid forsikringsnæringen vil oppleve mer arbeidskrevende førsteinstansbehandlinger, og at noen av endringsforslagene vil kunne være kostnadsdrivende snarere enn det motsatte. Sistnevnte gjelder særlig forslag som medfører at det må legges ytterligere arbeid i saksforberedelsen, herunder økt adgang til ankesiling og avskjæring av nye bevis i ankeomgangen.