Voldgiftsklausuler i skjeve maktforhold

Om det oppstår uenigheter om en avtale med voldgiftsklausul, er utgangspunktet at den enkelte alene ikke kan velge å ta ut søksmål for de alminnelige domstolene. Voldgift er obligatorisk, men kostbart. Avtaler som binder partene til å benytte voldgift kan derfor i praksis utgjøre et økonomisk hinder når privatpersoner eller mindre bedrifter ønsker å forfølge sine krav.

Vår erfaring er at denne utfordringen særlig kan oppstå i møte med internasjonale eller utenlandske selskaper som har utarbeidet standardavtaler tilpasset fremmede jurisdiksjoner. Mens norske arbeidskontrakter og forbrukerkjøpsavtaler generelt ikke inneholder voldgiftsklausuler, er dette vanligere i andre jurisdiksjoner, slik som for eksempel de amerikanske.

SANDS har erfaring med å bestride voldgiftsklausuler i slike tilfeller, blant annet innenfor området immaterialrett og arbeidsrett.

Norsk lov utelukker voldgiftsklausuler i forbrukerkjøp og i de fleste arbeidsforhold

Utgangspunktet i norsk rett er at enhver står fri til å inngå avtaler etter eget ønske. Lovgiver og EU har likevel vedtatt særskilte reguleringer av enkelte avtaletyper som er kjennetegnet av asymmetriske maktforhold. Dette gjelder blant annet forbrukerkjøp og arbeidsavtaler.

For forbrukerens del står det i voldgiftsloven § 11 at avtaler om voldgift ved eventuelle tvister i forbrukerkjøp ikke er bindende. Forbrukeren kan altså ensidig velge å ta sin sak til forliksrådet, forbrukerklageutvalget eller de ordinære domstolene, selv om voldgift er avtalt med selger eller tjenesteyter.

Bildet er mer sammensatt når det kommer til arbeidsavtaler. Etter arbeidsmiljøloven § 15-16 kan voldgift avtales for virksomhetens øverste leder. For øvrige ansatte er loven taus.

Likevel, brorparten av tvister mellom arbeidsgiver og arbeidstaker vil uansett være avskåret fra voldgift, fordi arbeidsmiljøloven § 17-1 påbyr at behandlingen skjer etter en spesialtilpasset prosess for de ordinære domstolene. Dette fører til at eventuelle voldgiftsklausuler blir ugyldige og virkningsløse for disse sakene. Påbudet om norsk arbeidsrettslig sivilprosess gjelder alle tvister om rettigheter eller plikter etter arbeidsmiljøloven, slik som saker om oppsigelse eller diskriminering. Andre arbeidsrettslige saker, for eksempel om ferieloven, lønns- og pengekrav eller arbeidstakeroppfinnelser, omfattes derimot ikke.

Voldgiftsklausulen kan være ugyldig om den er urimelig

Skulle en annen form for avtale mellom to parter med svært ujevnt styrkeforhold inneholde en voldgiftklausul, kan retten vurdere å sette til side voldgiftsklausulen etter avtaleloven § 36 om urimelige avtaler. Etter denne bestemmelsen skal det gjøres en samlet vurdering hvor det blant annet tas høyde for styrkeforholdet mellom partene, balansen i avtalen ellers, konsekvensene av at klausulen gjøres gjeldende og omstendigheter rundt avtaleinngåelsen.

Personen i gata, eller eiere/ledere i mindre virksomheter, har lite eller ingen kjennskap til hva voldgift er og hvilke rettslige og økonomiske konsekvenser en slik avtale vil ha. Med dette utgangspunktet vil terskelen for ugyldighet i saker der den ene parten ikke er en «profesjonell» aktør være lavere. Om klausulen ligger godt skjult i avtalen og ikke var et tema ved forhandlingene forut for avtalen, vil veien til ugyldighet bli desto kortere.

Ettersom voldgiftklausuler er uvanlige i norske arbeidskontrakter og automatisk ugyldige ved forbrukerkjøp, finnes det lite rettspraksis om Davids kamp om voldgift med Goliat. Høyesterett berørte spørsmålet om en voldgiftsavtale mellom parter med ujevnt maktforhold i 1929 (Rt. 1929 s. 433). Selv om saken ble avgjort i en tid der arbeidstakere (og forbrukere) nøt et langt svakere vern enn i dag, kom Høyesterett til at tvil om rekkevidden av en voldgiftsklausul skulle komme arbeidstaker til gode, og begrunnet dette blant annet med at tvilen burde være til «fordel for den der krever almindelig rettergang anvendt». (I 1929 fantes ikke avtaleloven § 36 og i tiden før dette hadde Høyesterett en tendens til heller å tolke avtaler i den retning som virket rimelig, fremfor å sette dem til side.)

I kontraktsretten er det et markant skille mellom en privatperson som inngår en avtale på egne vegne i møte med et næringsdrivende selskap, og på andre siden en person som handler på vegne av et selskap med et annet selskap. Den samme personen som nyter et sterkt forbrukerrettslig vern ved kjøp av en mobiletelefon til seg selv, er regnet som «profesjonell» ved et tilsvarende kjøp til sitt beskjedne enkeltpersonforetak. Utvalget som utredet voldgiftsloven før den ble vedtatt i 2001, erkjente at også svake parter som ikke er forbrukere kan ha behov for et vern mot voldgiftsklausuler, men landet på at det ikke var nødvendig å regulere, fordi avtaleloven § 36 var en mer hensiktsmessig sikkerhetsventil (NOU 2001:33 s. 63).

Over grensen finner vi noe ferskere behandling av denne problemstillingen. Høgsta domstolen i Sverige satt i en avgjørelse i 1987 til side en voldgiftsklausul i en franchise-avtale, hvor franchisetakeren ikke var forbruker, men likevel måtte tilkjennes et liknende vern som forbrukere, særlig fordi hun ikke hadde erfaring med voldgiftsavtaler (NJA 1987 s. 639). Grunnlaget for avgjørelsen var den svenske avtaleloven § 36 og gode grunner taler for at resultatet ville blitt det samme i Norge.

***

For personen i gata vil som regel den beste løsningen være å unngå voldgiftsklausuler i utgangspunktet. Likevel, livet er for kort til alltid å lese «terms and conditions», og dessuten innebærer ofte det asymmetriske maktforholdet mellom partene at den svakere parten ikke kommer i posisjon til å forhandle om det som står i liten tekst. Er uhellet ute, vil det være nødvendig å vurdere gyldigheten av voldgiftsklausulen så tidlig som mulig og før en eventuell voldgiftsprosess er startet opp.

Dersom et selskap skulle ha behov eller ønske for å avtale voldgift med en svakere part, bør bruken av voldgiftsklausuler tilpasses det enkelte tilfellet. Dette fordi standardkontrakter som ikke har vært gjenstand for forhandlinger, lettere vil ryke ved en gyldighetsvurdering. En god forhåndsregel er å opplyse mindre profesjonelle avtaleparter på en forståelig måte om hva voldgift er og hvilke rettslige og økonomiske konsekvenser klausulen vil ha, og selvsagt sørge for dokumentasjon for dette. Slik vil selskapet både opptre redelig, motvirke senere tvister eller anklager om «skjulte vilkår», og ikke minst styrke sin posisjon i en eventuell sak om klausulens gyldighet.