Høyesterett avsa den 25. april en kjennelse som har betydning for mulighetene til å gjennomføre stemmerettsforpliktelser ved tvang. Høyesteretts resonnement bygger på at aksjeloven § 5-2 tillater at en aksjonær kan delta på generalforsamlingen ved fullmakt, og når slik fullmakt kan gis frivillig, er det også mulig å overlate stemmegivningen til en fullmektig ved tvang.
Innledning
Den 25. april 2023 ble det av Høyesteretts ankeutvalg avsagt kjennelse[1] i en sak som gjaldt tvangsfullbyrdelse av en plikt til å stemme for visse vedtak på generalforsamlingen i et aksjeselskap.
Selskapene Boa Offshore AS og Calexo S.à.r.l eide henholdsvis 63,04 % og 36,96 % av aksjene i Boa IMR AS. En tvist knyttet til en investeringsavtale som regulerte de to selskapenes investeringsforpliktelser i Boa IMR, ble avgjort ved voldgiftsdom, hvor domsslutningens punkt 3 hadde følgende ordlyd:
«Calexco S.à.r.l har i generalforsamling i Boa IMR AS plikt til å stemme for, samt på annen måte medvirke til, at beløpet omfattet av domsslutningen punkt 2 utbetales til Boa Offshore AS gjennom ett eller flere skjevdelte utbytter og/eller kapitalnedsettelser og/eller gjennom andre utdelinger fra Boa IMR AS, likevel slik at utdelingene ikke kan overstige det som lovlig kan utdeles etter aksjelovens regler.»
I etterkant av voldgiftsdommen ble det i generalforsamling i Boa IMR fremmet sak om skjevdelt tilleggsutbytte og kapitalnedsettelse i samsvar med voldgiftsdommen. Calexo stemte mot forslagene, som derved ble nedstemt. Hovedaksjonæren Boa Offshore tok deretter saken inn for de ordinære domstolene ved å begjære tvangsfullbyrdelse av Calexos stemmeforpliktelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 første ledd, som lyder:
«Tvangsfullbyrdelse av andre handleplikter enn de som er nevnt i §§ 13-8, 13-11 og 13-13, skjer ved at tingretten ved kjennelse enten gir saksøkeren rett til å utføre handlingen, eller bestemmer at namsmyndigheten selv skal utføre den, eller pålegger saksøkte en løpende mulkt for hver dag eller uke som går uten at handleplikten blir oppfylt.»
Lagmannsretten kom, som tingretten, til at tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 første ledd ikke ga anledning til å tvangsfullbyrde stemmeforpliktelsen til Calexo på annen måte enn ved å ilegge selskapet tvangsmulkt. Saken ble deretter bragt inn for Høyesterett, og ble behandlet av Høyesteretts ankeutvalg.
I likhet med tingretten og lagmannsretten kom ankeutvalget til at tvangsmulkt vil være det eneste alternativ i de tilfellene saksøktes medvirkning er nødvendig for å fullbyrde handleplikten. Dette inkluderer de tilfeller hvor den aktuelle handlingen er så personlig at saksøkte ikke kan etterlate den til andre.
Men i motsetning til de tidligere instanser kom Høyesteretts ankeutvalg til at saksøktes medvirkning ikke på samme måte er nødvendig for de handlingene saksøkte frivillig kan la andre utføre for seg, typisk ved å gi fullmakt. Da er ikke handlingen personlig på en slik måte at den må utføres av saksøkte selv. Etter aksjeloven § 5-2 har aksjeeier rett til å delta på generalforsamling ved fullmektig. Aksjeeier kan i den forbindelse også pålegge fullmektigen plikter, eksempelvis instruere fullmektigen om hvordan den skal stemme i en bestemt sak. Tvangsfullbyrdelsen av stemmeforpliktelsen begrenset seg derfor etter ankeutvalgets syn ikke til mulktalternativet alene, med den følge at lagmannsretten hadde tolket tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 første ledd uriktig. Etter ankeutvalgets syn vil alle alternativer i § 13-14 første ledd kunne anvendes for å tvangsfullbyrde en aksjeeiers plikt til å stemme for et bestemt resultat i en konkret sak på generalforsamlingen i et aksjeselskap, når det fremgår av tvangsgrunnlaget hva stemmegivningen skal gå ut på.
Hvilken betydning har Høyesteretts dom for tvangsfullbyrdelse av stemmeforpliktelser i aksjonæravtaler?
En gyldig inngått aksjonæravtale får alminnelig avtalerettslig virkning mellom partene. Dette innebærer at partene på avtalerettslig grunnlag plikter å oppfylle sine respektive plikter etter avtalen. En aksjonæravtale får imidlertid normalt ingen selskapsrettslig virkning, og binder heller ikke aksjonærer som ikke er part i aksjonæravtalen. Konsekvensen er at et selskapsvedtak som er fattet i henhold til reglene i aksje- eller allmennaksjeloven kan være selskapsrettslig gyldige, selv om vedtaket er fattet i strid med bestemmelsene i en aksjonæravtale.
Ettersom en aksjonæravtale ikke har selskapsrettslig virkning, må et eventuelt mislighold forfølges ved bruk av alminnelige avtalerettslige misligholdsbeføyelser. For enkelte typer mislighold av aksjonæravtalen, eksempelvis at det stemmes i strid med en avtalt utbyttepolitikk, vil erstatning være en praktisk misligholdsbeføyelse. Men erstatning vil ikke nødvendigvis representere en fullgod løsning for alle brudd på stemmeforpliktelser for de berørte aksjonærene. Aksjonærene vil ofte ha en sterk interesse i at et bestemt vedtak fattes, samtidig som det kan være vanskelig å bevise at de er påført et økonomisk tap som følge av at den misligholdene part stemte i strid med aksjonæravtalen. Eksempelvis vil manglende utnevnelse av et bestemt styremedlem sjeldent medføre et økonomisk tap som kan kreves erstattet.
En part i aksjonæravtalen kan gå til domstolen og anlegge søksmål mot en annen part for å få dom for at en gyldig stiftet plikt etter aksjonæravtalen er misligholdt, og få fullbyrdelsesdom for den misligholdende parts stemmeforpliktelse i en konkret sak. Hvis den misligholdende part ikke oppfyller stemmerettsforpliktelsen i tråd med en rettskraftig fullbyrdelsesdom, vil det være et alternativ å gå veien om tvangsfullbyrdelse. Det er i dette tilfellet Høyesteretts nylig avsagte dom bidrar til avklaring for rettsstillingen til partene i aksjonæravtalen.
Tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 første ledd oppstiller tre alternative fullbyrdelsesmåter: i) aksjonæren som har anlagt søksmål [saksøker] gis rett til å utføre handlingen, ii) namsmyndigheten utfører handlingen selv og iii) tingretten pålegger den misligholdene part [saksøkte] løpende tvangsmulkt.
Tidligere har rettsoppfatningen vært at en stemmerettsforpliktelse kun kan tvangsfullbyrdes ved at misligholdende part ilegges tvangsmulkt. Gjennom HR-2023-782-U gis saksøker adgang til å benytte seg av alle de tre alternative beføyelsene tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 første ledd angir. Dette innebærer at aksjonæren som har fått rettskraftig fullbyrdelsesdom kan tvangsfullbyrde stemmerettsforpliktelsen den har fått fullbyrdelsesdom for ved å stemme på vegne av den misligholdende aksjonær på generalforsamling.
Høyesterett presiserer at en forutsetning for å fullbyrde stemmeforpliktelsen er at «det fremgår av tvangsgrunnlaget hva stemmegivningen skal gå ut på». I dette ligger at slutningen i fullbyrdelsesdommen må være tilstrekkelig klar, slik at det ikke foreligger tvil om hva aksjonæren som har anlagt søksmål kan stemme for på vegne av den misligholdene part. Som Høyesterett bemerker, kan aksjonæren som har vunnet frem med sitt søksmål som går ut på at misligholdende aksjonær skal stemme for et bestemt resultat i en bestemt sak, dermed delta på samme måte som fullmektig for misligholdende part på generalforsamling.
Det kan stilles spørsmål ved om Høyesterett i sin behandling overså formkravene i aksjeloven § 5-2 annet ledd, som oppstiller krav om at fullmektigen må legge frem signert og datert fullmakt fra aksjeeier. At Høyesterett ikke adresserte dette indikerer at eventuelle formkrav som måtte gjelde for den aktuelle fullmakten, herunder signatur, ikke er til hinder for at tvangsfullbyrdelse skjer på andre måter enn ved tvangsmulkt.
Hvordan bør aksjonæravtalen utformes for å sikre fullbyrdelse av stemmeforpliktelsen?
En nødvendig forutsetning for at stemmerettsforpliktelsen kan tvangsfullbyrdes er at aksjonæren som har anlagt søksmål på forhånd har fått rettskraftig fullbyrdelsesdom fra retten som konkret angir hva selve stemmegivningen skal gå ut på. For å få en slik dom, er det avgjørende at aksjonæravtalen oppstiller en konkret stemmeplikt, og at de tilfeller hvor stemmeplikten inntrer for partene særskilt angis i avtalen.
Spørsmålet om en konkret stemmeforpliktelse er avtalt, må avgjøres etter en tolkning og utfylling av aksjonæravtalen. Ved inngåelse av aksjonæravtaler mellom profesjonelle parter vil den objektive ordlyden i avtalen stå sentralt i kartleggingen av partenes plikter. Ved utilstrekkelige reguleringer i avtalen vil det være nærliggende å legge reglene i aksjeloven til grunn. Dette samsvarer ikke nødvendigvis med partenes ønskede løsning.
SANDS sin anbefaling er derfor at avtalepartene sørger for å ha en gjennomarbeidet aksjonæravtale som presist angir hvilke rettigheter og plikter aksjonærene i avtalen har. En gjennomarbeidet aksjonæravtale vil føre til mindre tolkningstvil, redusere risikoen for tvist og behovet for tvangsfullbyrdelse av stemmeforpliktelser.
[1] HR-2023-782-U