Sikredes opplysningsplikt ved skadeoppgjøret – Hva «må» sikrede forstå?

Kort om sakens bakgrunn

 I 2016 brant det i produksjonslokalene til en fabrikk i Vestland fylke. Forsikringsselskapet avslo fabrikkens erstatningskrav og krevde også tilbakebetalt forskudd som allerede var utbetalt. Begrunnelsen for avslaget var at fabrikkens representant bevisst hadde oppgitt uriktig alder for flere av gjenstandene. Det følger av fal. § 8-1 fjerde ledd at sikrede mister retten til erstatning dersom sikrede «bevisst [gir] uriktige eller ufullstendige opplysninger som sikrede vet eller må forstå kan føre til at sikrede får utbetalt en erstatning han eller hun ikke har krav på».

Fabrikken gikk til søksmål mot forsikringsselskapet. I Oslo tingrett ble forsikringsselskapet frifunnet. Fabrikken anket saken videre til Borgarting lagmannsrett hvor forsikringsselskapet ble dømt til å gjennomføre forsikringsoppgjøret. I tillegg ble fabrikken frifunnet for tilbakebetalingskravet.

Lagmannsretten fant enstemmig at sikrede bevisst hadde gitt uriktige opplysninger om for lav alder på flere gjenstander, og at dette kunne føre til en høyere erstatning enn det sikrede hadde krav på. Når det gjaldt formuleringen «som sikrede vet eller må forstå kan føre til at sikrede får utbetalt en erstatning han eller hun ikke har krav på» i fal. § 8-1 fjerde ledd delte lagmannsretten seg i to. Flertallet mente at forsikringsselskapet ikke hadde ført tilstrekkelige bevis for at sikrede visste eller måtte forstå at de uriktige opplysningene kunne føre til en for høy erstatning. Mindretallet fant det bevist at sikrede visste at de uriktige opplysningene om for lav alder kunne føre til utbetaling av en for høy erstatning.

Høyesteretts tolkning av fal. § 8-1 fjerde ledd

Forsikringsselskapet anket saken til Høyesterett som slapp gjennom anken for vurdering av om lagmannsrettens rettsanvendelse var korrekt. Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var dermed tolkningen av fal. § 8-1 fjerde ledd. Det ble lagt til grunn at vilkåret om at sikrede bevisst har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger var oppfylt. Det Høyesterett skulle ta stilling til var hva som ligger i lovens krav om at sikrede «må forstå» at de uriktige opplysningene kan føre til en for høy erstatningsutbetaling.

Til dette bemerket Høyesterett at hva sikrede «vet» er et rent bevisspørsmål, mens hva sikrede «må forstå» er et rettsanvendelsesspørsmål som skal avgjøres på grunnlag av det faktum som finnes bevist. I denne vurderingen er det ikke rom for bredere aktsomhets- eller rimelighetsvurderinger.

Basert på en gjennomgang av de relevante rettskildene fant Høyesterett at bestemmelsen ikke oppstiller et krav om positiv kunnskap, men at en uvitenhet om opplysningenes betydning må fremstå som «uforståelig». Det oppstilles et strengt beviskrav til hva sikrede «vet», men dette beviskravet knytter seg ikke til hva sikrede «må forstå».

Sikredes egen oppfatning om opplysningens betydning er ikke avgjørende, men det må foretas en objektiv vurdering. Videre kreves det ikke klar sannsynlighetsovervekt for at sikrede «må forstå» at de uriktige opplysningene kan føre til et en erstatning sikrede ikke hadde krav på, men en ren mulighet er ikke tilstrekkelig.

Høyesterett oppsummerte hva som ligger i hva sikrede «må forstå» på følgende måte (avsnitt 39):

Det sikrede «må forstå», er at de bevisst uriktige eller ufullstendige opplysningene sannsynligvis vil føre til en for høy utbetaling dersom de legges til grunn for erstatningsoppgjøret. Kravet er oppfylt når en mulig uvitenhet fremstår som uforståelig ut fra en objektiv bedømmelse av de relevante konkrete omstendighetene. I alminnelighet kan det legges til grunn at dette er tilfellet når forsikringsforetaket har spurt om opplysningene i for eksempel skademeldings- eller tapsskjema.

Høyesteretts vurdering av lagmannsrettens rettsanvendelse

Høyesterett fant flere svakheter ved lagmannsrettens rettsanvendelse. I stedet for å foreta en objektiv vurdering av om sikrede «måtte forstå» at de uriktige opplysningene kunne føre til en for høy erstatning, foretok lagmannsretten en bredere vurdering av sikredes subjektive motiv bak å gi ukorrekte opplysninger.

Lagmannsretten la blant annet vekt på at sikrede trolig ikke hadde forsøkt å få et bedre oppgjør enn det var grunnlag for. Videre la lagmannsretten vekt på at sikrede hadde forutsatt at partene sammen skulle gå gjennom opplysningene om tingenes alder sammen, og at denne gjennomgangen ville avdekket de uriktige aldersangivelsene. Lagmannsretten la også vekt på at forsikringsselskapet ikke på noe tidspunkt hadde tatt opp med sikrede at det hadde mistanker om at sikrede hadde oppgitt uriktige opplysninger. 

De vurderinger lagmannsretten hadde foretatt var etter Høyesteretts syn ikke relevante ved den vurdering som loven legger opp til. Videre fant Høyesterett at forsikringsselskapet ikke kunne pålegges en aktivitetsplikt ved å ta opp mistanken med sikrede. Dersom forsikringsselskapet hadde blitt pålagt en slik aktivitetsplikt ville dette etter Høyesteretts syn kunne invitere forsikringstakere til å «prøve seg».

Lagmannsrettens vurderinger bar preg av å være en bred aktsomhetsvurdering og vurderinger av bevis, og ikke en rettslig vurdering slik Høyesterett beskrev. Høyesterett fant derfor at det forelå feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse og dommen ble opphevet. Konsekvensen av dette er at saken sendes tilbake til lagmannsretten for ny behandling.