Den 17. juni 2022 ble det endelige lovutkastet til digitalytelsesloven (lov om levering av digitale ytelser til forbrukere) kunngjort. Loven gjennomfører Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/770, og gjelder avtaler om levering av digitale ytelser mot vederlag i forbrukerforhold.
Loven trer i kraft 1. januar 2023, og gir forbrukere en rekke ufravikelige rettigheter i forbindelse med leveringen av digitale ytelser. Dette innebærer at virksomheter som leverer digitale ytelser til forbrukere bør foreta en revisjon og oppdatering av sine standardvilkår innen kort tid (f.eks. brukervilkår, Terms and Conditions, Terms of Service, mv.).
Digitalytelsesloven vil gjelde ved siden av bestemmelsene i avtaleloven, markedsføringsloven og angrerettloven, som stiller krav til innholdet i avtaler med forbrukere.
Det er Forbrukertilsynet og Markedsrådet som skal føre kontroll med overholdelse av bestemmelsene.
Hvem blir omfattet av loven?
Digitale ytelser omfatter digitalt innhold og digitale tjenester. Digitalt innhold utgjør data som fremstilles og leveres i digital form (f.eks. strømmetjenester, nettaviser). Digitale tjenester er tjenester som gjør det mulig for brukeren å frembringe, behandle, lagre eller få tilgang til data i digital form, eller tjenester som gjør det mulig å dele eller samhandle på annen måte med slike data, slik som leverandører av skytjenester (f.eks. iCloud, Google), tekstbehandlingsprogram (f.eks. Office 365) og sosiale medier (f.eks. Facebook, Instagram, TikTok).
Som nevnt gjelder loven kun for avtaler mellom en forbruker og en næringsdrivende hvor det ytes vederlag fra forbrukeren. «Vederlag» er gitt en utvidet betydning, og kan både bestå av penger og andre motytelser. Dersom forbrukeren betaler for den digitale ytelsen ved å dele egne personopplysninger som ikke er strengt nødvendige for å motta den aktuelle ytelsen, vil personopplysningene omfattes av vederlagsbegrepet. Det er derfor verdt å merke seg at dersom brukeren deler personopplysninger med leverandøren av en «gratis» tjeneste, typisk et sosialt medium, vil dette omfattes av lovens virkeområde. Dette er i tråd med synet på at personopplysninger har en økonomisk verdi.
Unntak når varen leveres med et fysisk produkt
Det finnes unntak fra lovens virkeområde. I tilfeller hvor den digitale ytelsen leveres sammen med et fysisk produkt (dvs. levering av både programvare og maskinvare), og den digitale ytelsen er nødvendig for produktets funksjon, skal forholdet reguleres av forbrukerkjøpsloven. Nødvendighetskravet skal ikke tolkes strengt, og omfatter alle funksjoner produktet skal ha etter kjøpsavtalen. Forarbeidene nevner som eksempel at dersom det foreligger avtale om bestemte videoapplikasjoner ved kjøp av en smart-TV, er dette omfattet av nødvendighetskravet og forholdet vil reguleres av forbrukerkjøpsloven.
Lovens innhold
Digitalytelsesloven er nært beslektet med de øvrige forbrukerlovene, og flere av lovens bestemmelser er utformet etter mønster fra forbrukerkjøpslovens bestemmelser. Loven kodifiserer et rettsområde som til nå har vært styrt av ulovfestet rett bygd på forbrukerkjøpslovgivningens prinsipper.
I de følgende avsnittene vil vi gi en introduksjon til noen av lovens bestemmelser som etter vår vurdering er særlig relevante i forbindelse med inngåelse av avtaler med forbrukere om digitale ytelser.
Krav til ytelsen
Digitalytelsesloven § 8 stiller alminnelige krav til ytelsen. Dette innebærer at ytelsen skal leveres i nyeste versjon tilgjengelig på avtaletidspunktet, og svare til forbrukerens forventninger til ytelsen basert på dens art og opplysningene som leverandøren har gitt om denne, med mindre annet er uttrykkelig avtalt.
Videre skal ytelsen være fri fra tredjemanns rettigheter, herunder blant annet immaterielle rettigheter. Dette kan reise problemstillinger for ytelser som er bygget på åpen kildekode, herunder copy left-lisenser som ikke overholdes, eller hvor ytelsen bygger på en lisens som kan trekkes tilbake av lisensgiver.
De alminnelige kravene til ytelsen reflekteres i en rekke av lovens øvrige bestemmelser. Blant annet stiller lovens § 9 krav til oppdateringer av ytelsen, herunder at forbrukeren skal få beskjed om og få levert oppdateringer, inkludert sikkerhetsoppdateringer.
Digitalytelsesloven §§ 41 og 42 begrenser adgangen til å gjøre endringer ved ytelsen, særlig til ulempe for forbrukeren, etter avtaleinngåelsen.
Mangelskrav
Dersom den næringsdrivende ikke overholder de ovennevnte forpliktelsene, vil forbrukeren etter lovens § 19 ha rett til å fremsette mangelskrav, i likhet med de øvrige forbrukerkjøpslovene.
Interessant er at dette kravet kan fremsettes mot leverandørens omsetningsledd (direktekrav), så fremt leverandøren av ytelsen kan fremsette tilsvarende krav, og omsetningsleddet har opptrådt i næringsvirksomhet, jf. digitalytelsesloven § 26. Dette vil være relevant dersom forbrukeren fremsetter et erstatningskrav mot skyleverandøren som «hoster» den digitale ytelsen, for eksempel Microsoft Azure eller Amazon Web Services.
Det er også verdt å merke seg at digitalytelsesloven § 48 annet ledd åpner for at det kan kreves erstatning for ikke-økonomisk tap, herunder ulempe. Forarbeidene nevner tap av familiebilder som følge av en mangel ved en skylagringstjeneste som et eksempel på et slikt tap.
Begrensninger for prising av tjenesten
Lovens § 28 annet ledd begrenser adgangen til å endre prisene for ytelsen til ugunst for forbrukeren etter avtaleinngåelsen, herunder at adgangen til prisendring må fremgå av avtalen og at prisendringen varsles innen rimelig tid. Videre vil forbrukeren ha rett til å si opp avtalen dersom prisendringen er høyere enn det endringen i konsumprisindeksen skulle tilsi.
Adgangen til å avtale bindingstid for ytelsen er også innstrammet. Hovedregelen er at det ikke er anledning til å avtale en bindingstid for digitale tjenester på mer enn seks måneder. I særlige tilfeller kan det avtales lengre bindingstid, men likevel ikke lengre enn tolv måneder. Vilkår om bindingstid kan bare avtales hvis forbrukeren gis en økonomisk fordel som står i forhold til bindingstidens lengde, eksempelvis en redusert månedspris.
Automatisk oppsigelse
Loven inneholder bestemmelser om automatisk oppsigelse ved manglende betaling fra forbrukeren på en periode på seks måneder etter forfall.
Se lovutkastet her.
Ta kontakt om du ønsker en gjennomgang av din virksomhets vilkår.